Viktig praksiskunnskap gjøres irrelevant når tellekanter er viktigere enn kunnskap

Hva er det med akademia som får stipendiater med bakgrunn i praksisfeltet til å lure på hvem de er og hva de egentlig holder på med innenfor de akademiske profesjonsuniversitetene?

Mange av oss stipendiater kommer fra en utdanningsbakgrunn der store deler av undervisningsopplegget går ut på å kombinere faglig kunnskap, praktisk innsikt og personlig og sosial kompetanse i øvingslabber, praksis og auditorier. De fleste av oss har erfaringer fra et sosialt og samarbeidende praksisfelt.

Ved profesjonsuniversitetene studeres mennesker og praksisfelt i lys av flerfaglige perspektiver, som er spesielt viktig når deres handlinger og institusjonelle praksiser skal forstås og forklares. I dette tverrfaglige landskapet blir de akademiske kravene om standardisering og objektivitet, som gjennomsyrer universitetene, og de fagfellevurderte tidsskriftene kandidatene publiserer i, til en reduksjonistisk tvangstrøye som krymper komplekse fenomener og problemstillinger til det ugjenkjennelige.

Hvor mye sannhet tåler egentlig det akademiske miljøet? Hvor mye våger det? Kan det være slik at dagens forskere trenger de akademiske begrensningene som ligger i den naive troen på standardisering, akademisk renslighet, evidens og årsaksforklaringer, for å skjule sin egen tilkortkommenhet som sannhetsprodusenter?

Eller, er dagens akademia fylt med feighet og manglende mot til å bryte et mønster som produserer akademiske marionetter, språkfattigdom, og personlig og akademisk fremmedgjøring? Eller er det rett og slett ikke tid til å reflektere over dette dilemmaet?

En av oss er veileder, lærer, og ansvarlig for ph.d.-kandidatenes månedlige stipendiatsamlinger ved doktorgradsprogrammet i personorientert helseforskning ved profesjonsuniversitetet i Sørøst- Norge. Jeg opplever på kroppen kandidatenes frustrasjoner når de kommer med sine rike erfaringer fra et sosialt og samarbeidende praksisfelt inn i et akademia hvor ensomhet, tidspress og metodefattigdom preger hverdagen.

I stedet for å legge lokk på disse frustrasjonene har jeg valgt å sette kandidatenes frustrasjoner på dagsorden, gi dem et språk og en sammenheng som gjør dem virkelige og reelle. Jeg tror ikke våre kandidaters erfaringer og fortellinger er unike. Jeg tror vi tjener på å sette ord på dem, derfor velger vi å dele dem med andre i håp om å gjøre de akademiske kriteriene større, frodigere og mer representative for den virkeligheten de er satt til å representere.

Les også:

Er forskere blitt husmenn på egen gård?

Vi stipendiater kommer rett fra mangeårig praksis med hverdagsutfordringene tett på kroppen. En av oss er jordmor og har tatt imot barn i 16 år. Den tredje er NAV-ansatt med Inkluderende arbeidsliv som felt.

For oss står ikke fremtiden på spill med denne doktorgraden, for vi er håndverkere og velferdsarbeidere - eller som akademia ville kalt det, empirikere og klinikere. Vi vil alltid ha en jobb å gå til.

I akademia beskrives vi som gullet og fremtiden fordi vi bringer med oss viktig kunnskap og erfaring inn. Men, istedenfor å bli møtt med nysgjerrighet og åpne armer blir vi disiplinert inn i et system der våre praksiserfaringer gjøres mindre relevante og der mulighetene for sosialt og faglig fellesskap reduseres til et minimum.

På vår reise inn i akademia har vi med oss en koffert proppfull av empiri og levd erfaring. En gave rett fra praksisfeltet inn til akademia og profesjonsuniversitetet. Utfordringen er at kofferten vår ikke passer inn, den er altfor stor, og deler av innholdet oppfattes som feil, utfordrende eller problematisk.

Ved inngangen til universitetet får vi derfor utdelt en ny og langt mindre koffert. I vår naivitet og tro på egen styrke trodde vi: «Jo mer gull, jo bedre». Hva visste vi om akademias strenge reduksjonistiske krav til deltakelse?

Men, vi er fremtiden, får vi høre, så vi kvitter oss med viktig og mindre viktig erfaringsgull. Vi kaster til vi får grønt lys til å passere barrieren som fører inn til den akademiske korridoren, som vår nå, langt mindre koffert, akkurat får plass i. Den kan ikke romme all vår empiriske erfaring, for da spretter den opp.

I akademia kalles det å spisse problemstillingen. Det betyr at store deler av vår logiske fornuft og erfaringshorisont ikke får plass verken i kofferten eller i akademia. Sakte, men sikkert forstår vi at vår akademiske dannelsesreise består i å akseptere de rammene som akademia og de fagfellevurderte tidsskriftene setter for rett og galt, lydig og ulydig. Vi befinner oss nederst i hierarkiet, så vi gjør som vi får beskjed om.

For alt handler om å bli ferdig i tide. I akademia er effektivitet, produksjon og tid viktige faktorer. Her kommer tellekantsystemet inn. Vi må produsere artikler for å vise at vi er gode nok, helst alene. Jo flere som skriver sammen, jo mindre publiseringspoeng for den enkelte.

Les også:

Civita: Tellekantene brukes for å vurdere individer, stikk i strid med målsettinger

I tellekant-logikken tviholder man på eget materiale, istedenfor å samarbeide og dele. I praksisfeltet derimot, lærer vi at deling og samarbeid er smart. Ikke bare lærer vi stoffet bedre, diskusjonene og perspektivene blir oftest bedre når flere ser på saken. Praksiserfaringene våre tilsier at involvering og samarbeid gjør oss bedre.

I tillegg bidrar det til eierskap, og at gode fag-kulturer kan vokse frem. Stikk i strid med denne logikken befinner vi oss ofte alene i et mer eller mindre fragmentert akademia. Vi sitter uker og måneder i mer eller mindre isolasjon og bygger tekst, og finpusser reduksjonistiske akademiske setninger. En prosess som kan være både tidkrevende og ensom, noe statistikken over gjennomføringsgraden på doktorgradsnivået viser.

Vi vil gjerne være med på å åpne opp for større fleksibilitet og kreativitet innenfor akademia. Med hodet plassert på hoggestabben setter vi spørsmålstegn ved om rasjonaliteten som styrer profesjonsuniversitetene i dag er den beste til å forklare og forstå komplekse fenomener og årsakssammenhenger i praksisfelt, eller om den er blitt et hinder. For ikke å snakke om kvalitet fremfor kvantitet.

For hvor er tanken om troskap til praksisfeltet og kvalitet i dette systemet? Er det blitt viktigere å levere avhandlingen til tiden enn at kvaliteten er god, og at den er relevant for praksisfeltet? Tellekantene er blitt for tydelige og for fremtredende. Tellekantene er blitt viktigere enn selve kunnskapen. Er det snart på tide å undersøke akademia gjennom praksisfeltets briller, og ikke bare omvendt?