Debatt

Viktig norsk dokumentar om kunstig intelligens

Film. «iHuman »skulle hatt kinopremiere fredag 13. mars. Ettersom kinoene er stengt, går den rett til strømmetjenestene, i første omgang Altibox, Get og Telenor.

Publisert

Temamessig kommer filmen derimot til rett tid. Eller kanskje for sent. Begge disse perspektivene kan forsvares når man ser den.

Rett tid fordi vi akkurat nå er blitt langt mer bevisst på kunstig intelligens, og kanskje er klare for å ta den i bruk på gode måter og for å forstå farene ved den. For sent fordi den allerede omgir oss i massivt omfang og vi dermed langt på vei er fanget. Denne teknologien er allerede så godt utviklet at den gjør mange jobber vi har gjort oss avhengig av å få utført i vårt digitale samfunn. Men den innebærer også store utfordringer, på områder som overvåkning, innsyn i privatliv og nedbemanning av arbeidsstokken i bransjer der maskiner kan erstatte mennesker.

Det kan være på sin plass å oppdatere oss på begrepene. Kunstig intelligens kalles ofte ved sitt engelske akronym, AI (artificial intelligence). For mange har dette vært ensbetydende med et fenomen som vi ser på kino, i sci-fi filmer. Altså som noe spennende, noe skremmende, men likevel fjernt. I den grad vi har forholdt oss til det som virkelighetsfenomen, har det gjerne vært noe vi har kunnet skyve foran oss – til en framtidsverden. Et annet begrep vi stadig hører mer om er algoritmer. I følge Wikipedia «en endelig serie operasjoner som skal utføres for å løse et problem eller flere problemer». Altså noe de fleste av oss har tenkt vi kunne forholde oss ganske avslappet og fjernt til. Riktignok vet vi at de styrer annonser vi blir vist på nettet, både via Google og Facebook – og de fleste andre av de sosiale mediene.

Fakta

iHuman

  • Premiere: 13.03.2020
  • Medvirkende: Ilya Sutskever, Ben Goertzel, Max Tegmark, Jürgen Schmidhuber, Hao Li m.fl.
  • Sjanger: Dokumentar
  • Regi: Tonje Hessen Schei
  • Nasjonalitet: Norge
  • Aldersgrense: 12 år
  • Språk: Engelsk

Etter denne filmen er det ikke lenger mulig å forholde seg nøytral. Med stor kraft og i relativt høyt tempo gir den oss en rekke meldinger om hvor vi står anno 2020. Vi lærer hvor utbredt den kunstige intelligensen er, i alt fra tilretteleggelse av politisk påvirkning (stikkord: Brexit og valget av Trump), til de mest avanserte våpensystemer. Det siste viste regissør Tonje Hessen Schei oss med all mulig tydelighet i sin forrige film, prisbelønte «Drone» (2015).

En skremmende påstand vi hører flere ganger gjennom filmen er at den kunstige intelligensen styres av noen få sterke, multinasjonale selskaper, og noen få store nasjoners regjeringer.

Den versjonen av kunstig intelligens vi her blir kjent med i filmen er den helt avanserte. Den teknologien som kan klare seg uten mennesket, blant annet fordi den blir i stand til å lære på egen hånd. En slik teknologi, hevdes av en av de intervjuede, vil bli i stand til å definere sine egne oppgaver og å lære seg å løse dem – på egen hånd. Kanskje - sier en annen - vil den være vennlig mot menneskene, slik mennesket som regel opptrer overfor dyrene. Men kanskje vil den kjøre over menneskenes interesser hvis den finner dette opportunt, slik mennesket ofte opptrer overfor dyrene.

De aktørene vi møter er alle plassert i diskusjonen om kunstig intelligens. De bidrar med hver sine perspektiver og enkelte svært sterke utsagn. Teknologiutvikleren, kritikeren, filosofen. En svakhet ved filmen er at navnene og hvilke plasseringer de intervjuede har i feltet passerer litt vel raskt forbi. For en betrakter som ikke kjenner så mange av disse aktørene blir det dermed litt vanskelig å holde oversikt.

Noe av det mest skremmende er kanskje at vi alle allerede er bærere og brukere av denne utviklingen. Vi er sterkt innhyllet i den, kanskje særlig gjennom våre telefoner.

Denne filmen er virkelig en kinodokumentar. Den bør definitivt sees på kino. Tonje Hessen Schei har tatt hele det visuelle og auditive apparatet av filmatiske virkemidler i bruk. Det gjør at vi involveres med alle sanser. Og at både vår kognitive og emosjonelle beredskap aktiveres. Sagt på en annen måte: «iHuman» oser av filmatisk profesjonalisme. Den er visuelt tøff og engasjerende. Men det betyr ikke at den dekker hele saksområdet. Eller at den gir oss et overordnet perspektiv.

«iHuman» oser av filmatisk profesjonalisme. Den er visuelt tøff og engasjerende.

Jan Storø

«iHuman» plasserer seg i en dokumentarisk tradisjon der filmskaperen advarer mot en mulig utvikling. Mye av filmen handler om nettopp dette, å si fra til oss alle om hva som kan komme, hva som kommer, dersom vi ikke gjør noe med det. Dette er Hessen Scheis uttalte intensjon med filmen.

Teknologikritikk har det med å fokusere på det som befinner seg i den nyeste og mest oppdaterte enden av det digitale teknologispekteret. Dessuten peker den gjerne på faremomentene. Det skal vi være glade for. Men det betyr ikke at den dekker alle behovene vi har for en moderne teknologikritikk. For er ikke det viktigste blikket på teknologi, digital eller analog, hvorvidt den tjener sin hensikt, hvilke maktforhold den fremmer eller avdekker, hvem som tjener eller taper på den? For å svare på slike spørsmål behøves mer enn advarsler.

Kanskje hadde vi behøvd en Stephen Hawking, som med både faglig og politisk tyngde kunne sortert for oss. Han får rett nok det første ordet, i form av en tekstplakat innledningsvis. Men her kunne vi hatt behov for mer. Sorteringsarbeid er like viktig som påpekningsarbeid.

Når det er sagt, det er all grunn til å gratulere Tonje Hessen Schei med en svært god og viktig film. «iHuman» har kraft i seg til å skape debatt. Kanskje også til å endre.