Vi mener fortsatt vi oppfyller kravene som stilles for å bli universitet
Universitetsstatus. Det skal ikke være enkelt å bli universitet og vi var fullt ut klar over at dette ikke ville bli lett. Det er imidlertid slik at vi har ment - og fortsatt mener, at vi fyller de formelle kravene som stilles, skriver rektor og viserektor ved Høgskolen i Innlandet.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne uka kom rapporten fra Nokuts sakkyndige komite. Komiteen konkluderer med at Høgskolen i Innlandet (HINN) ikke fyller alle kravene til universitetsstatus.
Oppsummert er det slik at vi fyller 10 av de 13 kravene. Dette gjelder blant annet følgende:
Vi skal godtgjøre at høgskolen er i posisjon til å akkrediteres som universitet.
Kathrine Skretting og Anna L. Ottosen
- Høgskolen har en relevant kompetanseprofil der den samlede kompetansen er på nivå med sammenlignbare universiteter
- HINN har en hensiktsmessig organisering og infrastruktur
- Høgskolen har et godkjent kvalitetssystem
- HINN har de nødvendige studietilbudene på bachelor, master- og ph.d-nivå
- HINN deltar aktivt i nasjonale og internasjonale nettverk
- Høgskolen har godt samspill mellom utdanning og forskning
- Doktorgradsområder som dekker vesentlige deler av den faglige virksomheten, der minst to skal være sentrale for regionale virksomheters verdiskapning samtidig som fagområdene har nasjonal betydning
Men, det er altså slik at vi, ifølge komiteen, ikke fyller 3 av kravene i de aktuelle forskriftene. Hele vurderingen fra komiteen er basert på tolkning av forskrifter, og vi ville ikke levert søknaden om vi hadde tolket forskriften på samme måte som komiteen gjør.
Vi har vurdert institusjonen nøye opp mot hvert kriterium og har en inngående og detaljert dokumentasjon som viser hvordan vi fyller kravene, også på disse tre områdene.
Men her det altså uenighet mellom komiteen og høgskolen. Vi skal gjøre kort rede for hva uenigheten består i:
Når det kommer til antall faglige ansatte: «Institusjonen skal ha tilstrekkelig antall ansatte med høy kompetanse innenfor utdanning, forskning eller kunstnerisk utviklingsarbeid og formidling innenfor institusjonens virksomhet», står det i kravene. Her mener komiteen at vi ikke har et tilstrekkelig antall ansatte med høy kompetanse sett opp mot antall studenter. I sektoren er det vanlig å operere med andel ansatte med førstekompetanse.
Her fyller vi alle kjente krav, noe som dokumenteres grundig i søknaden. Vi har imidlertid ikke sett tidligere at institusjoner har blitt vurdert ut fra antall årsverk førstestillinger per student. Dette må vi diskutere videre med Nokut.
Med tanke på stabil forskerutdanning: «Institusjonen skal … dokumentere at den i gjennomsnitt har uteksaminert minst fem doktorander på minst to av doktorgradsstudiene ... over en treårsperiode…», er ett av kravene.
Dette mener vi at vi har godtgjort, og vi stiller derfor spørsmål ved vurderingen av hva som kan kreves for å godtgjøre at HINN har en ‘stabil forskerutdanning’. Slik vi leser studiekvalitetsforskriften, som skal ligge til grunn for komiteens vurderinger, mener vi at doktorgradsprogrammene våre har den nødvendige stabiliteten og oppfyller kravene. Dette vil vi underbygge ytterligere i vårt tilsvar til Nokut.
Fra vår side er det også et likebehandlingsargument inne i bildet. Tre institusjoner søkte om universitetsakkreditering under den såkalte overgangsordningen: OsloMet, Universitetet i Sørøst-Norge (USN) og HINN. Vi var sist ute, og søkte rett før overgangsvinduet stengte. Dermed blir vi vurdert på disputerte kandidater, mens de to andre kunne levere prognoser for framtidig kandidatproduksjon. Vi mener våre programmer kan vise til stabilitet på samme måte som OsloMet og USN da de ble vurdert og godkjent.
Det siste kravet komiteen mener vi ikke oppfyller dreier seg om høy internasjonal kvalitet. Det skal stilles høye kvalitetskrav til den faglige virksomheten ved norske universiteter. Det er bra, det er vi for, og vi merker oss at komiteen mener vi har høy internasjonal kvalitet på våre fire doktorgradsområder. De mener også at doktorgradsområdene er dekkende for vår faglige virksomhet.
Derfor har vi vanskelig for å forstå at komiteen etter en skjønnsmessig vurdering konkluderer med at nivået samlet sett ikke er stabilt nok til å oppfylle kravet om høy internasjonal kvalitet i utdanning og forskning. Hvert enkelt doktorgradsprogram vurderes som godkjent på dette kriteriet, og det innebærer at vi tolker det dithen at vi har innfridd kravet i forskriften.
Det skal ikke være enkelt å bli universitet og vi var fullt ut klar over at dette ikke ville bli lett. Det er imidlertid slik at vi har ment - og fortsatt mener, at vi fyller de formelle kravene som stilles, og vi vil nå jobbe fram et tilsvar hvor vi diskuterer ulike tolkninger av det formelle regelverket og hvilke muligheter som finnes.
Vi skal godtgjøre at høgskolen er i posisjon til å akkrediteres som universitet.
