Vi må ikke nå rive ned det vi møysommelig har bygget opp

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Norge må ha sterke vitenskapelige forskningsgrupper innen temaer som har høyt nasjonalt/globalt fokus, som er sentrale for ulike bærekraftmål knyttet for eksempel til energi og miljø, og som samtidig har stort verdiskapingspotensial.

Det satses i dag store midler på innovasjonsprosjekter for utvikling og implementering av komponenter, moduler, instrumentering mm., dels som bidrag til grønn omstilling. Dessverre vedlikeholdes ikke den grunnleggende applikasjonsorienterte og langsiktige forskningen som vi vet utgjør basis for nettopp konkurransekraft og radikal innovasjon.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Internasjonalt gir nye materialer opphav til grensesprengende innovasjon og nye generasjoner av solceller, batterier, elektrolysører, katalysatorer, absorbenter, sensorer og mye mer. Vi vet at ytterligere gjennombrudd vil komme i fremtiden – innen mange teknologiområder.

Forskningsmessig er den største utfordringen å utvikle nøkkelkomponenter med en sterkt forbedret funksjonalitet basert på skreddersøm på atomært nivå. Norge har og bør ha store ambisjoner innen felt som miljøvennlig energi og miljøteknologi.

Min bekymring er at den vitenskapelige grunnmuren for utvikling av ny teknologi og radikal innovasjon er i ferd med å bli for svak i Norge. Det å få frem helt nye ideer, konsepter, materialer, og komponenter forutsetter en kunnskapsspiral fra den fundamentale grunnforskning til anvendt forskning. Det er kvaliteten og styrken i en slik FoU-spiral som åpner opp for gjennombrudd.

Ideelt sett bør norsk FoU, gjennom hele kunnskapskjeden, utgjøre en basis for den store elektrifiseringen som skjer innen transportsektoren, der vi på mange måter er en testlab for internasjonalt næringsliv. Slik er det ikke i dag.

Vi må være mer ambisiøse; norsk FoU skal være basis for ny teknologi for globale markeder. En slik visjon forutsetter en solid grunnmur, kompetanse, kvalitet og kapasitet, helhetlige strategier, evne og vilje til å satse tidlig og tungt. Dette må omfatte hele kjeden av FoU fra grunnforskning ved universitetene til anvendt forskning og utvikling i næringslivet. Dette er ikke bare viktig innen material- og energiforskning, men også på mange andre områder.

Antallet nye forskningsprosjekter innen flere viktige tematiske områder som: energi, transport og lavutslipp, samt muliggjørende teknologier, har blitt betydelig redusert ved norske universiteter i siste 3-4 års periode. Innen noen områder har Forskningsrådets fokus gått fra kunnskapsoppbygging til høsting. Dette innebærer dreining mot innovasjon og næringsliv, dels for å stimulere aktivitet i covid/post-covid tid, dels for å stimulere til grønn omstilling. Dette er vel og bra, men samtidig kortsiktig.

Vi trenger robuste forskningsmiljøer i den internasjonal forskningsfronten. Uten et godt antall forskerprosjekter vil man ikke lykkes. Da vil grunnlaget for forskerbasert utdanning gå ned, og dette vil påvirke utdanningstakten av nye kandidater til områder med store samfunnsbehov. Dette står i kontrast til politiske signaler i Regjeringens Langtidsplan for forskning og høyere utdanning og Forskningsrådets strategi.

Innen eget fagfelt ser jeg at et ekspanderende næringsliv, en blomstrende instituttsektor, og ny industri under etablering, i økende takt henter medarbeidere fra universitetsmiljøene. Dette er i seg selv utmerket, men det utfordrer samtidig vår evne til fortsatt høy forsknings- og utdanningstakt og vår evne til å ivareta kritisk kompetanse bygget stein for stein over mange år. Det må være mulig å lykkes med begge deler slik at en unngår at solide forskningsmiljøer brått blir sårbare og at kompetansen som utgår fra disse forringes.

Da senterordninger (SFF, SFI, FME) ble etablert tidligere på 2000-tallet, var robuste forskermiljøer et viktig mål. Disse skulle sørge for å bøte på et fragmentert og middelmådig forskningssystem og bygge kvalitet og evne til å prioritere. Det er kloke valg som har gjort at forskningssystemet i dag er i en langt bedre tilstand. Vi må ikke nå rive ned det vi møysommelig har bygget opp. Vi må ikke utvikle en politikk som sprer ressursene for tynt og fragmentert.

Mer enn før trenger vi et sterkt og godt Forskningsråd, gjerne mer fremtidsrettet og visjonært med fokus på mulighetene knyttet til avkastning av grunnleggende forskning, og med godt innrettede budsjetter. Dette er helt sentralt for at vi skal lykkes. Samtidig bør Forskningsrådet kontinuerlig utvikle sin politikk. Jeg skulle gjerne sett at Forskningsrådet

• Vurderte den faktiske situasjon for applikasjonsorientert (tematisk orientert) grunnleggende forskning, herunder tildelinger til forskerprosjekter i årene 2019-22 sammenliknet med 2014-17. Dette vil gi et kunnskapsgrunnlag for å vurdere effekt og nytte av innførte endringer i politikken.

• Fjernet restriksjoner på antall søknader som kan sendes av en PI, og at det ikke foreligger føringer på tvers av søknadstyper. Dette vil muliggjøre bred/solid aktivitet innen sterke forskningsgrupper ved universitetene.

• Fjernet relevanskrav i vurdering av grunnforskningsprosjekter og sikret at dette er tydelig formidlet til paneler og egen administrasjon. Vi må sikre en sterk og internasjonalt konkurransedyktig grunnmur.

• Utlyste et solid antall forskerprosjekter innen prioriterte tematiske satsinger/områder og dermed sørget for tilstrekkelig kandidatutdanning og høyt forskningsnivå innen disse. Vi må bygge ekspertise og kapasitet på områder som samfunn/næringsliv etterspør.

• Inviterte universitetene på lik linje med instituttsektor og næringsliv for å bidra til å løse utfordringer og stimulere omstilling for bærekraftige løsninger; grønn omstilling. Vi må utnytte det store potensialet som ligger i universitetenes faglige kompetanse og avanserte forskningsinfrastruktur.