Velkommen til Utmark - premiere i dag: Underholdende og vinglete fra «Norge»

Serien framstår som en norsk HBO-serie. Kategoriseringen er litt urettferdig, men det kan passere.

Velkommen til Utmark har premiere søndag 18. april, og alle de åtte episodene i sesong 1 er lagt ut. Serien er spilt inn i Norge, med hovedsakelig norske skuespillere. De snakker norsk og samisk. Men regissør Dagur Káris er islandsk. Og hans medforfatter på manus er dansk; nemlig Kim Fupz Aakeson. De har lagt fortellingen til Finmark (slik må det vel være når finskegrensen er like ved?). Men naturen er mer nord-østerdalsk (mange av eksteriørscenene er spilt inn i rørostraktene). Og var det ikke et tog i bakgrunnen også i andre episode? Kanskje vi ikke snakker om Norge, men om «Norge»?

Tittelen er interessant i seg selv. Det hadde vært mulig å kalle serien Utmark, men det heter den ikke. Den er ikke gitt en enkel tittel som det først og fremst skal være lett å huske. Tittelen er heller blitt utformet som en invitasjon til et univers. Og det er nettopp dette universet som blir det viktigste enkeltelementet i serien.

Velkommen til Utmark er blitt et annerledes stykke filmatisk arbeid enn mye av det vi ser i den norske filmkatalogen. Her pøses det på der andre legger sin ære i være økonomisk. Fortellingen går «low» på å knytte seg til kulturell og kunstnerisk kapital der mange filmskapere søker «high». Og det er i grunnen underlig at dette oppleves som annerledes, for Káris er ikke nyskapende i sitt siste arbeid. Her ligger inspirasjonene og grepene fra andre filmfortellinger tett i tett. Vi er i Twin Peaks, i Fargo, i Lilyhammer, i Hans Petter Moland - land og så videre og så videre. Dessuten er vi i det skråblikk-universet Káris tidligere har utforsket, som i Historien om den sjenerte giganten.

Det som særlig er tydelig når vi ser oss gjennom de åtte episodene, er at serieskaperne Káris og Aakeson (sistnevnte manusforfatter på Molandfilmene En ganske snill mann og Kraftidioten) har lekt seg til resultatet. Serien er et oppkomme av kreativ glede, som innimellom også faller pladask til jorda med platte overganger og enkelte ganger litt for stillestående utvikling. Slike overganger kan drepe enhver filmfortelling.

Samlet sett er den likevel ikke ujevn. Iallfall hvis vi tar den inn som en helhetlig invitasjon, altså den som tittelen gir oss. Men det er egentlig underlig at denne fortellingen, som innleder med presentasjon av et skranglende og skeivt typegalleri hvor vi blir sittende og vente på neste drøye scene, etter hvert svinger innom en rekke passasjer som heller hører til i det lavmælte relasjonsdramaet, til hverdagsrealismen. Og dernest, nye scener som insisterer på å bryte alvoret, som introduserer humoren igjen. Det ligger en slags overspent fortellerglede i disse valgene som i tilstrekkelig mange sekvenser heldigvis engasjerer.

Men vinglete er det. Med tydelig intensjon om å være det. Serien går «hardt ut» med sitt typegalleri, og mykner og utdyper mer og mer, etter hvert som vi kommer lenger ut i fortellingen. Noe av kraften i karakterens galskap holder seg, mens noe forvitrer etterhvert som vi kommer lenger ut i fortellingen. Valget for å avslutte det hele er relativt svakt og ganske tradisjonelt.

Den estetiske presentasjonen er også forvirrende. Fra det moderne representert ved enkelte helt nye kjøretøyer, til noen av interiørene, og noen ganger også eksteriører, som hadde befunnet seg vel i en film fra sekstitallet.

Velkommen til Utmark er ikke et filmverk med dyptloddende karakterutviklinger eller intelligente dramaturgiske vendinger myntet på feinschmeckere. Den er heller en tegneserie som pløyer ufortrødent av gårde med intensjon om å underholde.

Serien er bygget opp av en rekke klisjeer, som at nordmenn er tause, som de klassiske kjønnsrollene, som at livet på bygda er sært og lite oppbyggelig, som at samene er helt annerledes enn andre nordmenn. Klisjeene står tett i tett i denne fortellingen. Noen ganger, i de to første episodene når Utmark-universet skal bygges opp gjennom karakterpresentasjonene, er det i nærheten av kleint. Men etter hvert viser det seg at serien holder seg akkurat på rett side av den tynne grenselinjen mellom severdig, kult, underholdende og på den annen side feil, platt og intetsigende. Det er nettopp dette som er dens styrke.

Det kan høres som at serien bare nesten er verdt å se. Men slik er det ikke. Velkommen til Utmark er verdt å se. Noen vil til og med komme til å elske den. Dens balanse tett på en grenselinje er sterkt bidragende til dens energi. Det er nettopp i slike grenselandskap det er vanskelig å konstruere engasjerende fortellinger. Fallhøyden er stor, om det ikke lykkes.

Karakterene er til dels tegneseriefigurer. De fleste av dem blir morsomme, uten fordypelse. Men et par av skuespillerne gis plass og tar den, slik at det de gir oss står ut som gode karakterportretter. Særlig er Gard Eidsvold glitrende i rollen som den lokale halliken. Et følsomt portrett utført av en skuespiller som ofte holder seg til de supplerende karakterene i en film. Tobias Santelmann gir også liv til sin karakter, den introverte Finn. Marie Blokhus gjør en god innsats som seriens kvinnelige hovedkarakter Siri, men manuset yter ikke denne karakteren full rettferdighet - den blir for springende. Deres datter, som på mange måter er fornuftens representant i fortellingen, spilles godt av Alma Gunter, med en blanding av grublende refleksjon og ungdommelig klarhet.

Káris ønsker oss velkommen til valget om å se karakterene i serien som ekte mennesker, som nordmenn i vår tid. Eller som arketyper i et spill om menneskets ensomhet. Det siste er det letteste. Velkommen til Utmark er ikke en psykologisk thriller om einstøinger på bygda, ikke en sosiologisk eller antropologisk undersøkelse av rurale livsformer i krise. Det er pur underholdning. Kanskje med et islett av å vise ensomme og fortapte mennesker som søker sammen fordi de må.

Noen av dem som tilbringer mye av livet sitt foran skjermen med serier på evig strømming vil kanskje avvise Velkommen til Utmark med at den ikke gir oss noe nytt, eller at handlingen blir for svak. Dem om det. Jeg velger å se bort fra spørsmålet om seriens plassering inn i det seriehistoriske museet.

Mitt valg er heller å undersøke om jeg blir underholdt. Det blir jeg.

• Les også Khronos samlesider om film