På vei til et annet liv

En mann på 43 som bor sammen med sin mor er tragisk. Sånn vil iallfall mange tenke. Man skal ha flyttet ut og begynt å klare seg seg selv når men er 43. Eller 33, eller kanskje til og med 23. Vi vet fra norsk forskning at den oppvoksende generasjonen her i landet flytter ut rundt 20-års alderen. Jentene litt før guttene.

I sør-europeiske land som Italia og Spania venter de, særlig guttene venter. Der er det ikke uvanlig at guttene blir ved mors gryter i et tiår lengre enn sine norske jevnaldrende. De flytter ikke ut fra sin første kvinne, før de kan flytte til den neste, sier en spansk forskerkollega av meg.

Filmen Historien om den sjenerte giganten starter der. Med sønnen som aldri flyttet. Og moren som ikke ønsker at han flytter. Hun trenger nemlig også ham.

I islandske Dagur Káris nye film inviteres vi inn i denne uvanlige tilværelsen, en tilværelse som likevel har svært mye vanlig ved seg. Og det er nettopp ved dette grepet - i spennet mellom uvanlig og vanlig - at Kári skaper troverdige karakterer, og troverdige liv.

Filmen vant Nordisk Råds filmpris for 2015. Nå få vi endelig se den.

Når en sønn holder seg i samboerskap med sin mor for lenge, skjer det noe. Han risikerer å ikke bli selvhjulpen, og det gjør ham lite attraktiv for jevnaldrende kvinner. Han eser kanskje også ut hvis moren holder tak i ham via sine kokekunster. Han vokser ikke av seg hangen til å leke med de samme lekene han likte da han var yngre, skjønt han nå har dyrere og mer avanserte utgaver av dem – det har han råd til.

Dette er Fusis situasjon. Dette og mer til. Vi møter ham i en ganske trøstesløs tilværelse. Han blir mobbet og plaget på jobben, men stenger det ute. Fusi er fornøyd, fordi han aldri har tenkt at han ikke burde være det. Han har kun èn venn, en familiefar som han leker krigsleker med – avanserte oppsett av kjente krigsscener med soldater, tanks og alt tilhørende. Hver fredag spiser han pad thai alene på en enkel restaurant: «Skal du ha det vanlige, Fusi?» «Ja, takk».

Helt til det dukker opp en kvinne. Eller rettere sagt: to. Den ene på hans egen alder, den andre er omtrent åtte. Da skjer noe.

Fusi er på mange måter fornøyd med tilværelsen. Han har ikke noe behov for å bryte med det livet han lever. Men når begivenhetene trekker i ham, i en annen retning enn han ante, våkner etter hvert en nysgjerrighet han kanskje ikke visste om. Den store, nesten uttrykksløse, mannen begynner å forholde seg til hendelsene som utspiller seg rundt ham.

Gunnar Jonssón i hovedrollen berørte meg. Litt fordi jeg fikk sympati med den ubehjelpelige guttunge-mannen. Men vel så mye for spillet. Han spiler en av de «minste» rollene jeg har sett på lenge. Og det har ikke noe å gjøre med at han ikke er viktig, eller ikke tilstede, i filmen. Vi ser ham i omtrent hvert eneste bilde, så dette er definitivt en hovedrolle.

Nei, jeg kaller det en liten rolle fordi han gjør så lite ut av seg, fordi han spiller med nesten usynlige fakter. Fusi bare er der, tilsynelatende. Men det er nettopp dette som er saken. Jonssón har forstått hvordan dette kan se ut, og hvordan han skal vise det. Han viser oss karakterspill av klasse. Gunnar Jonssón gir et varmt portrett av en mann vi kan risikere å ha i vår nærhet, men likevel ikke få øye på.

Fusis mor har en hånd med i endringene i sønnens liv. Det samme har vinden som feier over det islandske landskapet, gjennom Reykjaviks gater. For når det blåser slik det bare kan gjøre på Island, da må selv Fusi gi tapt.

Selv om dette risset av Fusis liv kan høres både tungt og tragisk ut, er Historien om den sjenerte giganten en komedie. Jeg vil kalle den det. Den appellerer til en humor som ligger litt lenger ned enn gapskrattet. Litt lenger ned, der du kan kjenne det bobler litt i lattermuskelen, men uten at gapskrattet springer ut i full blomst. Der du også vet at tragedien finnes.

Gunnar Jonssón er nemlig en ekte klovn.

Vil du vite mer: Her kan du se trailer fra filmen.