Velkommen til kunnskaps­nasjonen Norge!

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kjære Sandra Borch,

Kan du snakke med Emilie Enger Mehl?

Jeg henvender meg til deg her i dette åpne brevet, da saken under berører en tilsynelatende interessekonflikt mellom ditt eget departement og Justis- og beredskapsdepartementet.

I Khrono i sommer kan du lese om min og min samboers erfaring i møte med Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE). Basert på vår erfaring, det jeg har lest og det som har kommet til syne gjennom en lang og krevende prosess, later det til å være en interessekonflikt mellom Kunnskapsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet når det gjelder hva man ønsker med landets doktorgradsstipendiater utenfor Schengen. 

internasjonalisering

«En plikt til å forlate landet». Forskarparet Noreg ikkje ville ha

På regjeringens hjemmeside kan man lese at «Kunnskapsnasjonen Norge har et stort behov for personer med høy faglig kompetanse». Noen av de som skal dekke behovet rekrutteres innenfor landets grenser, mens andre rekrutteres fra utlandet. I Stortingsmelding 7 En verden av muligheter — Internasjonal studentmobilitet i høyere utdanning (Meld. St. 7 (2020-2021)), står det at 42 % av de som avla doktorgradsutdanning i Norge i 2018 rekrutteres fra utlandet, som illustrerer «hvor viktig det er med utenlandsk rekruttering til norsk akademia» (s. 95). 

Det gis også uttrykk for at det ikke er noe nasjonalt tak når det gjelder utenlandske stipendiater og at det er opp til universitetene selv å avgjøre hvor mange av de rekrutterte stipendiatene som kommer fra andre land (s. 95). Det er her interessekonflikten kommer til syne, og jeg skal vil illustrere gjennom tre eksempler fra dagens virkelighet for denne gruppen forskere og arbeidstakere.

1) Det første handler om kompleksiteten knyttet til arbeidsvisum for doktorgradsstipendiater i Norge med opprinnelse utenfor Schengen. Stipendiaten søker UDI om visum som faglært arbeidstaker, og dette gjelder i første omgang for 3 år. Om doktorgraden er stipulert til å ta 4 år, noe som er svært vanlig, må stipendiaten søke ytterligere visum og man får da innvilget visum som varer et år til. Om man skulle bli sykemeldt i løpet av dette siste året, må man igjen søke om visum for de utvidede dagene arbeidskontrakten er blitt forlenget. 

Det problematiske i dette er at visumet hver gang varer kun til kontraktdatoens utløp. Det vil si at om du leverer doktorgraden dagen før kontrakten går ut, så kan man lykkelig dra til universitetet å levere sin doktorgradsavhandling, men neste dag må man fly rett ut av Schengen lenge før forpliktelsene til universitetet faktisk er fullført. Lenge før man har disputert og lenge før høytidelig vitnemålsseremoni med rektor. Fra hjemlandet må en søke besøksvisum for å komme tilbake til sin egen obligatoriske disputas for å forsvare doktorgradsarbeidet, og slik endelig få avsluttet og godkjent doktorgradsutdanningen. 

Om stipendiaten ikke fikk godkjent sin doktorgradsavhandling i første runde, noe som ikke er uvanlig, må man fullføre sine doktorgradsforpliktelser fra sitt hjemland, langt fra veiledere, uten tilgang på bibliotek og det universitetet som man har hatt tilgang til gjennom hele doktorgradsperioden.

Internasjonal sommerskole

Flere er nektet visum for å delta: — Det er trist

Alt dette er alt annet enn hensiktsmessig for alle involverte. Det bør være unødvendig å legge til at det skaper unødig mye stress for stipendiaten, det er kostbart, det kan føre til forsinkelser i arbeidet og det skaper i tillegg unødvendig saksbehandlingsarbeid hos UDI, en institusjon som virker å være overarbeidet med hensyn til saksbehandling fra før. Her må det endring til!

2) I St.meld.nr. 7 (2020—2021) leser jeg at det er en nasjonal politikk å få «studenter til å bli etter avlagt grad» (s. 96). Når det gjelder doktorgradsstipendiater så har universitetene investert millioner i fremtidens kunnskap. Igjen, om man har pass fra utenfor Schengen, er det imidlertid slett ikke lett å bli værende for å kunne søke jobb og bidra til denne nasjonale politikken. 

Er man heldig og har en partner som har permanent oppholdstillatelse i Norge så er jo det en farbar vei, men da bør du være i landet når du søker om visum for familieinnvandring, da saksbehandlingstiden på slike søknader kan ta svært lang tid. Den andre farbare veien er at man innen én måned før oppholdstillatelsen går ut søker om visum som arbeidssøker. Da må en føre bevis for at en har 24713 kr pr. måned man søker for, altså 296.550 kroner i året. I følge UDI må dette «være dine egne penger og må vanligvis stå på en norsk bankkonto» (www.udi.no). Har man dette når man søker så får man være jobbsøker i Norge ett år. Skal man bli i Norge ut over dette, så trenger man å ha visum som faglært arbeidstaker, i så fall så må man minst ha 80 % jobb. 

Alt dette vil jeg påstå er et unødvendig hinder om man ønsker at kunnskapen skal bli værende i landet. Har man vært stipendiat og ønsker å fortsette å jobbe innenfor høyere utdanning er det ikke uvanlig å jobbe i midlertidige deltidsstillinger en periode. St.meld. 7 peker på at Tyskland gir internasjonale studenter 3 år på finne arbeid eller starte opp egen virksomhet etter endt grad. I stortingsmeldingen står det at dette «er en del av Tysklands strategi for å forbli en av de mest innovative og konkurransedyktige kunnskapsøkonomiene i verden» (s. 91). Så hva med å gjøre noe lignende i Norge, Sandra Borch?

3) Det siste eksempelet fra virkeligheten gjelder utøvelse av lovverk. I Khronos artikkel som jeg viste til lenger opp, uttrykker enhetsleder for UNE at «Generelt blir det ikke gjort spesielle skjønnsmessige vurderinger når det gjelder oppholdstillatelse for utenlandske forskere, stipendiater eller studenter. Men alle som klager en sak inn til UNE får en grundig, individuell og helhetlig vurdering av klagen». 

Det er her jeg virkelig begynner å bli bekymret på vegne av kunnskapsnasjonen Norge, Sandra Borch. Kobler man uttalelsen sammen med mine to første eksempler, så blir ikke bildet særlig lovende. For ønsker regjeringen at noe av den faglig kompetanse i høyere utdanning skal rekrutteres fra utlandet, så er dagens system fullstendig kontraproduktivt med tanke på lovverket som UDI og UNE er portvoktere for. Tar man i tillegg inn at det generelt ikke blir gjort skjønnsmessige vurderinger for utenlandske forskere, stipendiater eller studenter, så er bildet potensielt enda sørgeligere for det nasjonale profileringsarbeidet av Norge som kunnskapsnasjon. For muligens har dette lovverket og denne praksisen pågått svært lenge, og vi aner egentlig ikke hvor mye kunnskapsnasjonen Norge har tapt på denne praksisen allerede. 

I et fremtidsperspektiv så kan en spørre om vi har råd til å la UDIs og UNEs firkantede praksis og lovverk være til hinder for utvikling innenfor høyere utdanning eller for arbeidslivet for øvrig?

Har kunnskapsnasjonen Norge råd til «investere-i-og-sende-rett-ut-av-landet»-prinsippet som praktiseres i dag med doktorgradsstipendiatene utenfor Schengen? Er det faktisk slik at det er en interessekonflikt mellom Kunnskaps- og Justis- og beredskapsdepartementet? 

Så, Sandra Borch, jeg håper du og Emilie Enger Mehl kan snakke sammen! Om lovverket og denne kontraproduktive praksisen ikke gås etter i sømmene og gjøres noe med, så kan jeg like gjerne erstatte utropstegn med spørsmålstegn i dette leserbrevets tittel: Velkommen til Norge? Kunnskapsnasjonen?