Uavhengighet fra hva?

Publisert - Sist oppdatert
Dragvoll, NTNU, Trondheim.

Dragvoll, NTNU, Trondheim.

Foretaksmodell. Det kan fort være nettopp den kritiske og uavhengige forskningen som skvises på markedets hellige alter, skriver Arve Hjelseth om forslaget om å teste ut foretaksmodell for universiteter og høgskoler.

I den nye regjeringsplattformen heter det at regjeringen vil gjennomføre en mulighetsstudie for å vurdere nye tilknytningsformer for universitets- og høyskolesektoren.

Foretaksmodellen nevnes eksplisitt som en mulig løsning. Rektorene nettavisen Khrono har fått i tale, er delt i synet på hensiktsmessigheten av en slik modell, men generelt er mange positive i det minste til en utredning. Da Ryssdal-utvalget foreslo noe lignende i 2003, førte det til omfattende protester fra ansatte ved universitetene. Løsningen ble at institusjonene fortsatte som forvaltningsorganer, men med utvidede fullmakter.

Men nå er de altså i gang igjen, under henvisning til at det har skjedd andre endringer i sektoren som gjør det naturlig med en ny vurdering. Kanskje ser myndighetene for seg at motstand kan brytes ned bare man er tålmodig og venter lenge nok, omtrent slik NTNU ikke lyktes i å få vedtatt en samlet campus i Trondheim for drøyt ti år siden, mens beslutningsprosessen som nylig er avsluttet, foregikk nesten uten motstand av betydning.

Honnørordene som får flere av institusjonenes ledere til å stille seg positivt avventende til for eksempel en foretaksmodell, er uavhengighet og autonomi. Avhengigheten av staten er en klamp om foten, i hvert fall for driftige ledere. Rektor ved UiB, Dag Rune Olsen, sier for eksempel til Khrono at antall studieplasser kan bli endret under salderingsprosessen i Stortinget, og nedlegging av studietilbud kan bli omgjort til politiske spørsmål i for eksempel Stortingets spørretime. Slik kan vi visst ikke ha det. Det må være grenser for demokrati.

For menige professorer vil det fort kunne se ganske annerledes ut hvis markedets logikk skal styre enda mer av hvordan ressursene fordeles. De risikerer å bli enda mer maktesløse overfor ledelsens og styrenes beslutninger.
Arve Hjelseth
Førsteamanuensis, NTNU

Det er imidlertid langt fra opplagt at eksistensen av for eksempel smale studietilbud ved de største universitetene ikke er politiske spørsmål. Studieporteføljenes samlede infrastruktur i et land som Norge må opplagt gjøres til gjenstand for koordinering, slik at man for eksempel har tilbud i fag og emner som anses som viktige, uavhengig av ofte relativt kortsiktige svingninger i populariteten. I Khrono raljerer da også Noralv Veggeland over regjeringens plan, både med utgangspunkt i at kritikken av Ryssdal-utvalgets innstilling klart viste at det var en dårlig idé, og med utgangspunkt i at en tilsvarende modell i helsesektoren forsiktig sagt har skapt en rekke uheldige konsekvenser.

Jeg deler langt på vei Veggelands innvendinger, men to forbehold forekommer meg å være viktige. For det første: Det er usikkert hvor god sammenligningen med helsesektoren er. Foretaksmodellen for sykehusene har utvilsomt gjort at politikerne i noen tilfeller har kunnet unndra seg politisk kritikk, under henvisning til at sykehusledelse og styrer må ha stor handlefrihet. Det er likevel opplagt at kritikkverdige forhold i sektoren til syvende og sist vil hefte ved den politiske ledelsen.

I forskning og utdanning er dette mindre innlysende. Mens en statsråd vil måtte svare for økende ventelister (eller kan ta æren når de blir mindre), er det ikke opplagt at utdanningsministeren er rette adressat for kritiske kommentarer til at norske universiteter får tilslag på for få EU-søknader, for eksempel. I dette ligger det en antydning om at universitetene allerede i utgangspunktet er mer autonome enn helseforetakene.

Dette skyldes at universiteter og høyskoler har en tvetydig dobbeltfunksjon. De fleste er i hovedsak finansiert av offentlige midler, noe som rammebevilgninger, noe basert på «produksjon» av studiepoeng og forskning. Rektorer har de siste årene blitt stadig mer opptatt av å snakke om at disse ressursene brukes til et «samfunnsoppdrag», ikke ulikt institusjonene i helsesektoren.

Men dette er ikke hele historien. Universiteter er ikke bare leverandører av teknisk-instrumentelle løsninger på samfunnets utfordringer og av kompetanse til fremtidens arbeidsmarked, de har også et ansvar for forskning som er langsiktig, uavhengig og kritisk . Det er utvilsomt mange dilemmaer knyttet til at sektoren er så tett knyttet til staten, men likevel er tradisjonen i mange liberale demokratier at staten gjennom finansieringen av grunnleggende forskning også betaler for en viktig del av samfunnets kritiske selvrefleksjon.

For det andre lanserer Veggeland «tradisjonell offentlig forvaltning» som alternativ til foretaksmodellen. Jeg antar han med det ikke mener at institusjonene også skal miste de utvidede fullmakter de allerede har. Forvaltningsmodellen som mal for universiteter og høyskoler er problematisk fordi den gir for få frihetsgrader når det gjelder muligheten til å fungere nettopp som en kritisk og uavhengig røst.

På den annen side er det relativt forutsigbart at en foretaksmodell vil true uavhengigheten på en ganske annen måte. Den innebærer økt bruk av markedslogikk i sektoren, noe som i praksis vil kunne true både forskning og undervisning av mer langsiktig karakter. Det man vinner på mindre avhengighet av staten, tapes på større avhengighet av markedet, og det er sannsynligvis langt mer alvorlig, gitt de betydelige frihetsgrader med hensyn til å fungere kritisk som institusjonene i sektoren i dag har.

Når det insisteres på at institusjonene vil ha godt av mer uavhengighet, er det derfor grunn til å spørre hvem man skal være uavhengig fra, og ikke minst hvem man vil tilgodese med økt uavhengighet. Når en del rektorer i utgangspunktet stiller seg positive til en foretaksmodell, er det antakelig fordi ledelsesnivået vil oppleve økt handlingsrom og dermed kunne opptre mer uavhengig. For menige professorer vil det fort kunne se ganske annerledes ut hvis markedets logikk skal styre enda mer av hvordan ressursene fordeles. De risikerer å bli enda mer maktesløse overfor ledelsens og styrenes beslutninger. Da blir det fort nettopp den kritiske og uavhengige forskningen som skvises på markedets hellige alter.

Det vil neppe oppleves som styrket autonomi.

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Foretaksmodell. Professor Hans Petter Graver mener at forslaget om foretaksmodell må skrinlegges en gang for alle, men han har merket seg at de som ønsker en markedstilpasset universitetsmodell ikke ser ut til å gi seg.

Film. «Utøya 22. juli» klarer noe jeg nesten ikke trodde var mulig. Den skaper et monument over de ungdommene som var der, både de som ble drept og de overlevende. Den plasserer terroristen på sidelinjen. Og det er blitt en meget god film.