Varmt og snilt om det finske nasjonalikonet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er selveste skaperen av Mummitrollene vi har med å gjøre. Gjort levende i bøker som har bergtatt både voksne og barn siden den første av dem kom ut i 1945.

Det er nettopp på denne tiden vi møter henne i filmen. 30-åringen som vokste opp i en kunstnerfamilie har etablert seg med eget kunstnerskap, dog med en viss tvil om noe av det hun holder på med. Små skisser av troll får lite oppmerksomhet, både av hennes selv og billedhuggerfaren, det er maleri hun ønsker å utvikle. Hun er i en fase av livet der hun har flere kjærlighetsrelasjoner, til Atos Wirtanen (Shanti Roney) - som hun gifter seg med - og til Vivica Bandler (Krista Kosonen) som hun hodestups forelsker seg i. Forholdet mellom Tove og Vivica er kort og intenst. De fortsetter å ha en viss kontakt, men det blir aldri et fullendt forhold. En av grunnene er at Vivica ikke tør åpne helt opp, selv om det var hun som tok initiativet i første omgang.

FAKTA

Tove

Premiere: 21.05.2021

Skuespillere: Alma Pöysti, Krista Kosonen, Shanti Roney, Joanna Haartti, Kajsa Ernst,Robert Enckell,Jakob Öhrman, Eeva Putro

Sjanger: Drama / Biografi

Regi: Zaida Bergroth

Nasjonalitet: Sverige / Finland

Aldersgrense: Tillatt for alle

Språk: engelsk/finsk/fransk/svensk

Vi blir kjent med den elskende kvinnen Tove, men i mindre grad den arbeidende kvinnen. Kunsten er absolutt til stede i fortellingen om Tove, men ved nærmere ettertanke - mer til stede enn nærværende. Slik portrettet av hovedpersonen er utformet, kunne det strengt tatt vært av en kvinne med en annen aktivitet enn den kunstneriske. Riktignok hadde mange av scenene måttet vært utformet annerledes da. Festene, den søkende livsstilen og de spennende miljøene hadde kanskje vært tammere. Her det vin, flørt, dans, Edith Piaf og Carlos Gardel som nytes i sene nattetimer.

Jeg savner et mer nærgående blikk på og av kunstneren Tove Jansson. Selv om filmen hovedsakelig er en fortelling om kjærlighet og delvis om ubesvart kjærlighet, burde kunstneren som befolker den vært her - som kunstner.

Tove Jansson, som her i landet nok er mest kjent som barnebokforfatter, var så mye mer enn det. Hun malte, tegnet, skrev bøker, skrev teater og skapte en unik tegneseriestripe. Derfor er ikke fortellingen om hennes kjærlighetsliv fullendt før den også presenterer hennes arbeidsliv. I en film som kort og godt bærer hennes navn som sin tittel loves vi noe mer og noe annet enn om den hadde kommunisert en noe smalere vinkling. Det er flere eksempler i filmen på underkommunisert kunstnerskap. Når Jansson nærmest over natten blir serieskaper i den britiske avisa The Evening News med seks striper i uka gjennom sju år, får vi bare være med idet hun signerer kontrakten. Vi er ikke med på verken opptakten til gjennombruddet eller det faktiske arbeidet med det som med ett gjorde Jansson kjent for et stort, internasjonalt publikum (publisert i 40 land verden over). Og som for første gang skaffet henne en god økonomi.

Hennes virke var spesielt viktig i et liv der kunsten og det personlig levde livet var så tett sammenvevd. Jansson valgte kunsten framfor et tradisjonelt kvinneliv, slik det ble levd av majoriteten av kvinner i denne tidsperioden. Mennesker nær henne ble karakterer i fortellingene. Hun skrev også seg selv inn i dem, i form av flere ulike skikkelser.

Når denne innvendingen er nevnt, er det også på sin plass å fortelle at Tove er godt fortalt - på de premissene regissør Zaida Bergroth faktisk har valgt for den. Den er holdt i en relativt lys tone, selv om noe av kjærligheten den skildrer er av det ulykkelige slaget. Fargeskalaen er varm. De fleste miljøene er innbydende. Menneskene er for det meste hyggelige mot hverandre. Tove behandler Tove på en snill måte. Kanskje er det slik et nasjonalikon skal behandles. Men samtidig kan vi sitte igjen med en følelse av at hun ikke ytes full rettferdighet ved et mer sammensatt portrett.

Den viktigste styrken i filmen må nok tilstås Alma Pöysti som portretterer Jansson med et finstemt spill der det fysiske uttrykket i det lille ofte er mer framtredende enn dialogene.

Det er også fint å se den tydelige portretteringen av en kvinne som hele tiden tok selvstendige valg om eget liv, selv om de gikk mot samfunnsnormen. Hun valgte bort det tradisjonelle familielivet og henga seg til kunsten. Hun valgte partnere utenfor majoritetsføringene. Etter hvert var det en kvinne som ble hennes livs utkårede, i en tid hvor dette var forbudt i Finland. Alt dette er skildret med en mild bestemthet, som altså Pöysti viser fram i mange nærbilder.

Filmen er et hyggelig møte med Tove Jansson, et møte som gjerne kan føre til at vi utforsker mer om alt hun utrettet i sitt kunstnerskap. Men jeg skulle gjerne sett mer av den arbeidende kvinnen, kanskje noe mer enn den følende kvinnen - selv om de selvfølgelig er to sider av samme sak.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-