Ledelse er å prioritere

Det som skiller gode og dårlige ledere i universitets- og høgskolesektoren er én ting: Om de klarer å prioritere eller ikke.

Om de klarer å prioritere er igjen avhengig av to ting: For det første om lærestedet har en rektor som faktisk vil prioritere. For det andre om lærestedet er organisert slik at det er mulig å prioritere.

Valg av rektor bidrar til å svekke viljen til å prioritere. Enhetlig ledelse styrker evnen til å prioritere.

Valg av rektor har mange positive sider: At ansatte og studenter selv skal være med på å bestemme hvem som skal lede dem sikrer legitimitet og det går inn i en lang akademisk tradisjon.

Men for prioriteringsviljen viser erfaringene det motsatte. Valgkampene har en sterk tendens til å handle om protest mot endring og beskyttelse av det bestående.

Både første gang Ole Petter Ottersen ble valgt som rektor ved Universitetet i Oslo og da forrige rektor ved Universitetet i Bergen, Sigmund Grønmo, ble valgt, vant de på klare anti-endringsprogrammer.

I valgsituasjoner med mange kandidater er det nesten uten unntak sterke kandidater som går til valg mot endring. Valgordningen i akademia virker derfor konserverende og virker mot kandidater som ønsker å endre gjennom prioriteringer.

Den store styrken til tilsetting av rektor er at styret kan gjennomføre en rekrutteringsprosess. Styret kan definere mål og utfordringer og (gjerne ved hjelp av eksterne) finne en egnet kandidat.

Kandidater som aldri vil stille til valg vil kunne være aktuelle ved en slik prosedyre. Da blir utvalget bredere. En rekrutteringsprosess må selvsagt ha legitimitet om den skal fungere.

Ulike grupper i universitetsdemokratiet må være representert og prosessen må være åpen. Mitt inntrykk av prosessen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) er at den fungerte slik.

Det som heter delt ledelse virker som en hemsko på gjennomføringsevne ved universiteter og høyskoler. Skal et universitet/en høyskole lykkes i å gjøre prioriteringer, finne sin egen profil og makte å utvikle sterke utdannings- og forskningsmiljøer må det ha en klar akademisk ledelse.

Ved todelt ledelse er det et klart skille mellom den akademiske styringslinjen ledet av rektor og den administrative styringslinjen ledet av universitetsdirektøren/høgskoledirektøren. Disse to styringslinjene har ulik logikk, ulike tradisjoner og ulike mål.

Erfaringene viser at det oppstår konflikter og maktkamper mellom disse to styringslinjene. Etter min mening må universiteter og høgskoler styres av klare akademiske mål og en faglig logikk. Da må rektor være både faglig og administrativ leder. Hun eller han må rett og slett lede alle sider av virksomheten. Da blir styringslinjene klare og evnen til å prioritere styrkes.

I denne bloggen har jeg funnet fram de mest positive argumentene for tilsatt rektor og for enhetlig ledelse. Hva viser så erfaringene? Ut fra undersøkelser som min tidligere arbeidsplass, NIFU, har foretatt, kan vi ikke konkludere at det ene eller det andre er best, og jeg har sett både valgte og tilsatte rektorer som klarer å prioritere.

Men i framtiden vil det stilles stadig større krav til universiteter og høyskoler om å prioritere. Da tror jeg tilsatt rektor og enhetlig ledelse er det beste svaret.

(Norsk studentorganisasjon (NSO) har landsmøte i helgen og skal blant annet diskutere ledelse og styring i universitets- og høgskolesektoren. I den forbindelse har de invitert sentrale ledere i sektoren til å blogge om temaet. Innlegget er gjengitt med tillatelse fra begge, og er også publisert på sidene til NSO).

Her er de andre bloggene i samme serie:

• Anne Husbekk, rektor ved UiT: Valgt eller tilsatt - morsomt og utfordrende
• Berit Kjeldstad, prorektor NTNU: Vil ha kulturendring med studenter på laget
• Hallgeir Gammelsæter, rektor Høgskolen i Molde: Oppkomling
• Jørn Wroldsen, rektor Høgskolen i Gjøvik: Delegeringens velsignelse

To andre aktuelle kronikker om ledelse:

NSO vil ha innovasjon i studietiden

Dag Rune Olsen og Ole Petter Ottersen: Vi er valgte og vi leder!