Valgt eller ansatt rektor?

Universitetet i Tromsø har hatt en rekke dyktige og profilerte rektorer – fra Peter F. Hjort til Anne Husebekk. Alle disse har vært valgt. Det kan tale for at dagens ordning med valgt rektor bør bli videreført. Ordningen understreker institusjonens autonomi. Den sikrer universitetsdemokratiet. Og den gir ledere med autoritet og legitimitet. Dette er i alle fall hovedargumentene til de som ønsker kontinuitet. Jeg er ikke så sikker på om disse argumentene er særlig gode. Jeg satt selv i universitetsstyret under Jarle Aarbakkes andre rektorperiode fra 2005 til 2008. Fra 2011 til 2018 var jeg med i styret ved Høgskolen i Lillehammer og deretter den fusjonerte Høgskolen i Innlandet. Min konklusjon er klar: Jeg går for ansatt rektor.

• Les også: Undersøkelse gir stort flertall for valgt rektor
• Les også: Ansatte ved UiT Norges arktiske universitet ønsker fortsatt valgt rektor

Hovedgrunnen er at jeg synes det er en dårlig løsning at den som er rektor, og som dermed har det øverste ansvaret for den daglige virksomheten, også skal være styreleder. Styret er det øverste organet. Det er styrets oppgave å trekke opp retningslinjene for universitetet og føre tilsyn. Da er det uheldig at styreleder skal føre tilsyn med seg selv. Dette undergraver styret som det sentrale, representative organet, og det gir rektor en alt for dominerende dobbeltrolle. Med rektor som styreleder er det svært vanskelig for styret å ta affære selv om rektor gjør en dårlig jobb.

Jeg tror at rektors autoritet og legitimitet primært beror på personlige egenskaper og på hvordan hun eller han ivaretar rollen. Her er en ansettelsesprosess en bedre garanti for at vi får en dyktig og velkvalifisert leder enn dagens valgordning. Gjennom en ansettelsesprosess blir det søkt både internt og eksternt etter kandidater som blir vurdert ut fra motivasjon, kompetanse og egnethet. Det å ha en ekstern styreleder kan også være en viktig ressurs og støtte for rektor. Det er et stort ansvar å sitte alene i en kombinert stilling som rektor og styreleder.

Ansatt rektor skaper en mer ryddig organisasjon internt. Vi får en enhetlig ledelse i stedet for den uklare todelingen som vi har i dag, der rektor er valgt leder for den faglige virksomheten mens universitetsdirektøren er ansatt leder for den administrative virksomheten. Den faglige og den administrative delen griper inn i hverandre og henger uløselig sammen. Dagens modell er et slags forsøk på å praktisere Luthers toregimentslære med et klart skille mellom åndelig og verdslig øvrighet. Med enhetlig ledelse får vi samme styrings- og ledelsesmodell på alle tre nivåer – det vil si for universitetet sentralt, fakultetene og instituttene. På fakultetene og instituttene er alle ledere nå ansatt.

Hva så med universitetsdemokratiet? Det vil fortsatt bli ivaretatt gjennom valg til styret. Her har også eksterne representanter en legitim stemme på vegne av storsamfunnet, og ingen grupper har flertall alene. Dagens valgordning for rektor ved UiT har mange svakheter: Stemmer teller ulikt. Deltakelsen er vanligvis lav. Det gjelder særlig når sittende rektor er på gjenvalg; da er det nærmest umulig å finne en motkandidat. Ved UiT velger vi også rektorteam, noe som gjør det ekstra vanskelig å mobilisere nok kandidater. Dessuten er Helsefak – som det desidert største fakultetet – alltid tungen på vektskålen. I de siste 31 årene er det bare i fem år at vi ikke har hatt en professor i medisin som rektor. Det var da Tove Bull fra 1996 til 2001 hadde rektorvervet.

Det siste hovedargumentet for valgt rektor er universitetets autonomi. Den faglige autonomien og vitenskapelige integriteten er det all grunn til å hegne om, men institusjonelt er vi styrt gjennom lover, forskrifter, bevilgninger, tildelingsbrev, etatsstyringsmøter, rapporteringskrav, akkrediterings- og tilsynsprosesser og suksessraten på ulike konkurransearenaer, slik som EU, Norges forskningsråd og DIKU. Dette er et krevende landskap å manøvrere i. Det er også krevende å lede en kompleks virksomhet med 4 milliarder kroner i omsetning, 4000 ansatte og mer enn 16 000 studenter.

Universitetene har i dag et stort samfunnsansvar. Høyere utdanning og forskning disponerer en betydelig del av fellesskapets ressurser. Det krever at institusjonene forstår sitt samfunnsoppdrag og er i stand til å imøtekomme og balansere motstridende krav og forventninger. For å videreutvikle Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet som en sentral og profilert samfunnsinstitusjon, trenger vi dyktige ledere. Det har vi størst garanti for å få om vi har en ordning med ansatt rektor og ekstern styreleder. Dette er den nye normalmodellen i høyere utdanning, og det er ingen grunn til at vi ikke skal gå for den.

Dette innlegget ble først publisert i Nordlys.