Vakkert og gripende om motstandskamp i Det tredje rike

Fremdeles dukker det opp nye fortellinger om Andre verdenskrig. Man skulle kanskje tro at vi hadde fått alle filmfortellingene om denne store krigen. Men så kommer altså en ny historie, der fortellerperspektivet er et annet eller der fortelleren vrir på «sannheter» vi trodde var ganske universelle.

Regissør Terrence Malick har et slikt blikk i sin siste film, «A Hidden Life». Her får vi krigshistorien fra en annen vinkel enn iallfall vi nordmenn er vant til.

Fakta

A hidden life

Norgespremiere: 10.01.2020

Sjanger: Biografi, Drama, Krigsfilm

Skuespillere: August Diehl, Valerie Pachner, Michael Nyqvist

Manus og regi: Terrence Malick

Nasjonalitet: USA, Tyskland

Originalspråk: Engelsk, Tysk

Lengde: 2 t. 54 min.

Aldersgrense: 12 år

Malick tar oss med til Østerrike i 1939. Her lever det unge paret Franz og Fani av gården de eier. De har tre barn, og er lykkelige i den arbeidskrevende hverdagen. Slit og glede følger hverandre. Noe av styrken i livene deres ligger i et godt lokalsamfunn der man hjelper sin nabo og gjør felles anstrengelser for bygda.

Men, krigen er på vei til avkrokene i Østerrike. I mars 1938 bestemte Hitler seg for «Anschluss», altså å innlemme landet i det tyske riket. Det er følgene av denne operasjonen som etter hvert finner veien til bygda i filmen. Det skal vise seg at mange østerrikere ønsker Hitler velkommen. Og filmen forteller at det er relativt snart blir tydelig at man som innbygger i landet forventes å støtte nazistene. Ved å gi til pengeinnsamlinger, og etter hvert ved at menn i rett alder bør la seg verve i den tyske hæren. Det appeleres til befolkningens patriotisme.

For Frans er det uaktuelt å være med på dette. Han holder igjen, og det fører til at den lille familien blir mer og mer uglesett i bygda. Fani støtter mannen fullt ut, og de klarer seg selv om bygdefolket ikke lenger er på deres side. Så en dag blir Frans tvangsutkalt til Hitlers hær, og reiser motvillig for å la seg innrullere. Allerede første dag blir han og soldatkameratene avkrevd troskapsløfte til Der Führer. Frans nekter å gi et slikt løfte, og blir fengslet. Vi følger hans standhaftige og ensomme motstandskamp inne i den store tyske krigsmaskinen.

Historien om Frans og Fani har hendt. Filmen bygger altså på faktiske hendelser.

Malick forteller historien på vanlig «malick-vis». Han har utviklet en umiskjennelig filmatisk stil, og denne gangen er han på alle måter tro mot denne. Det er nettopp denne visuelle stilen som er hans fremste kjennetegn. Vi får de helt store naturscenariene. Men han glemmer ikke det menneskelige dramaet. Malick går tett på mennesker og situasjoner, ved bruk av ekstreme vidvinkelbilder. Mange ganger i motlys. Samtidig lar han ofte bakgrunnene spille en stor rolle i bildene. Enten det er naturen eller et rom i et hus. Bildene blir svært fysiske. De er dessuten ofte svært vakre, selv om innholdet i fortellingen ikke trenger å være det – som i denne filmen.

Et annet Malick-element er en langsom og drømmende fortellerstil, gjerne fortalt fram gjennom en fortellerstemme. For noen understreker dette det vakre i hans bilder, mens andre antyder at han går for langt i retning føleri. Det tredje elementet som skal nevnes her er at han bruker god tid. Der hvor andre regissører ville klippet seg ned til overkommelig lengde, er Malick bestemt på at han bruker den tiden han trenger. Denne gangen trenger han nesten 3 timer.

I denne filmen er Terrence Malick i store deler mer realistisk enn vi ofte har sett tidligere. Folk strever med jorda, og blir møkkete under neglene. Samtidig beholder han dette elementet av sterke følelser, ofte brakt til oss gjennom de svulstige ordene til fortellerstemmen.

Naturen spiller en spesiell rolle i det filmatiske universet i "A hidden life". Den blir et symbol på menneskenes strev etter å skape verdige kår for seg og sine. Den spiller altså på lag med de gode kreftene, og dermed danner den en motkraft mot nazismens ondskap.

Oppsummert er «A hidden life» en vakker og gripende film. Bildene viser den mektige naturen i fjell-landskapet. Den gjennomføres med en fortellermåte der vi får god tid til å sette oss inn i det unge parets skjebne. Og vi får kunnskap om hvordan det må ha vært å leve tett på og egentlig inne i «Det tyske riket».

Samtidig har filmen et problem. Den er for lang. Ikke på den måten at den blir kjedelig. Malick bruker den plassen han har gitt seg selv godt. Men en film på nesten tre timer kommuniserer til folk at de bør være spesielt interessert for å komme seg på kino for å se den. Det er synd, for denne filmen bør få sitt publikum.

«A hidden life» vil bli stående som en av de mest minneverdige filmene fra Terence Malicks produksjon. Både fordi den forteller en vesentlig historie og fordi den fortelles i en særlig inntagende stil.