Utviklingsarbeid og digitalisering

Utviklingsminister Nikolai Astrup har nylig lansert en ny digital strategi for norsk utviklingsarbeid, og strategien har blant annet som mål å identifisere hvordan vi kan bruke norsk digital kompetanse og norske erfaringer til beste for utviklingsland.

• Les også: Astrup: Digital strategi for utvikling det globale sør

I denne sammenhengen er det relevant å trekke inn norske erfaringer med kvoteordningen. Med kvoteordningen menes den norske støtteordningen for studenter fra utviklingsland, land på Vest-Balkan, i Øst-Europa og i Sentral-Asia.

Vi hadde denne ordningen fra 1994 til 2015. Studenter fra disse landene fikk et stipend som dekket utgifter til reise og opphold i Norge for å gjennomføre høyere utdanning

Kvoteordningen ble stanset i 2015. Stortinget har bedt om en evaluering av situasjonen etter at kvoteordningen ble utfaset. Kunnskapsdepartementet har gitt Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) ansvar for evalueringen som skal være ferdig 1. september i år.

En rekke universitets- og høgskolemiljøer var svært aktive i utdanning av studenter fra det globale sør da kvoteordningen eksisterte. Disse studentene mistet vi da kvoteordningen stanset, da de ikke har råd til å reise til Norge. Gode programmer innen høyere utdanning i Norge kommer ikke lenger våre partnere i sør til gode.

En rekke fagpersoner i de norske universitet- og høgskolemiljøene har stor kompetanse innen utdanning som er egnet for partnere i sør, og mange har utviklet sterke partnerskapsnettverk.

Et eksempel er etableringen av den akademiske institusjonen «National School of Public Health» ved Universitetet i Zambia i 2017. Denne institusjonen ble etablert som følge av et partnerskap med Senter for internasjonal helse ved Universitetet i Bergen og har i dag 40 vitenskapelige ansatte. De fleste ansatte ble utdannet ved hjelp av kvotestipend i Bergen.

Med manglende stipender for studenter fra sør er det vanskelig å bygge opp tilsvarende enheter andre steder. Myndighetene i Norge tilbyr oss i dag korte mobilitetsstipend. Dette er ikke en god løsning, da slike ordninger gir studentene altfor korte perioder i Norge og krever mye administrativ støtte – som vi ikke har. Misnøyen er stor i akademia når det gjelder disse nye mobilitetsordningene.

En ny form for kvoteordning som inkluderer digitale løsninger i undervisningen kan være en god løsning. Man kan benytte seg av eksisterende kunnskap og erfaring samtidig som man utvikler nye undervisningsformer i samarbeid med partnere i sør.

Jeg håper SIU får dette med i rapporten sin – og at det leses av statsråd Astrup og hans medarbeidere.