Er det realistisk å plassere halvparten av studentene inn i gruppen som skal ha nytte av utveksling, spør innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Ketil Blom Haugstulen
Er det realistisk å plassere halvparten av studentene inn i gruppen som skal ha nytte av utveksling, spør innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Ketil Blom Haugstulen

Ja, det er gode grunner til å begrense utveksling

Utveksling. Studenter som allerede i dag sliter med gjennomføringen, er en gruppe som ikke bør reise ut.

Publisert

President i ANSA, Hanna Flood, har ikke fått med verken tittel eller innhold på vårt innlegg om utveksling.

Tittelen var «Gode grunner til å begrense utveksling». Hun oppfatter dette som om vi vil stoppe all utveksling. Vi skriver: «Vi fikk tilbake studenter [fra vår utveksling til USA] som hadde en annen profil på sin mastergrad enn hva vi tilbød her hjemme. I tillegg fikk studentene gode kontakter inn i amerikansk utdanningsinstitusjoner og næringsliv (…) av stor betydning for de norske bedriftene som kapret disse kandidatene (…) For kongeriket Norge var [utvekslingen] en stor fordel.»

Oppholdet kan bli den siste spikeren i kista med hensyn på gjennomføring. Alle som sender studenter ut, har erfart dette problemet.
Kai A. Olsen og Kjetil Haugen
Professorer, Høgskolen i Molde

Mer euforisk er det vanskelig å være. Til tross for det sier hun at vi bistår i å skape en kultur om at en utdanning i Norge er så god at en ikke trenger utlandet. Vi forstår at ANSA har sine interesser her, men skal en argumentere må en ta utgangspunkt i det motparten mener og skriver.

Om vi deler studentene inn i fire grupper, har vi studenter vi mener ikke bør reise ut. Det er de som allerede i dag sliter med gjennomføringen, et kjempeproblem i norsk høyere utdanning. De av disse som ikke vil (gruppe 1) er uproblematisk, mens de som vil (gruppe 2) er vanskeligere. Som vi sier i vårt innlegg vil disse åpenbart få enda større problemer når de selv må tilpasse seg til nye fag i utlandet, i verste fall på et annet språk. Oppholdet kan da bli den siste spikeren i kista med hensyn på gjennomføring. Alle som sender studenter ut, har erfart dette problemet.

De studentene som vil ha fordel av å reise ut kan også deles i to grupper. Noen vil ikke eller kan ikke (gruppe 3). Mange av disse er deltidsstudenter. Vi står da tilbake med gruppe 4. De fleste av disse vil ha fordeler med å ta utenlandsoppholdet under mastergraden, men noen, som språkstudenter, kan også ha nytte av dette tidligere i studiet. Det kan også tenkes at innpasning av fag går lettere i bredde- enn i dybdestudier.

Så er vi tilbake til utgangspunktet for vårt første innlegg. Iselin Nybø vil plassere halvparten av studentene i gruppe 4, opp fra en av seks i dag. Er det realistisk? Er det ønskelig?