Gode grunner til å begrense utveksling

Iselin Nybø vil ha flere studenter på utveksling – helt opp til halvparten. I dag ligger tallet på 16 prosent, litt under det Norge har forpliktet seg til gjennom Bologna-prosessen. For å få opp tallet foreslår hun, som sin forgjenger Torbjørn Røe Isaksen, at utveksling skal bli regelen i stedet for unntaket, altså en opt-out løsning.

Det interessante spørsmålet her er hvorfor. Hva er hensikten med å sende studentene ut? Og hvorfor akkurat halvparten? EU har begrunnet dette med at det er viktig for ungdom å oppleve andre kulturer. De vil gjøre oss til europeere, ikke bare italienere, franskmenn, tyskere og nordmenn. Det er sikkert gode grunner for det.

Mange av dem som bor i store europeiske land har knapt nok vært utenfor landets grenser og vil nok ha nytte av å møte andre kulturer. Norske ungdommer hører ikke til denne gruppen. De reiser allerede svært mye. Hvert semester får vi meldinger fra studenter som har problemer med å levere obligatoriske øvinger fra Bali, Sør-Amerika eller Kazakhstan. Vi har altså ikke inntrykk av at de reiser for lite, snarere motsatt.

Det vi sliter med i Norge er gjennomføring. Det å sende en bachelorstudent ut i løpet av de tre årene studiet varer kan gjøre det enda vanskeligere å gjennomføre. Og med sterkere økonomisk insitament for at studentene skal bli ferdig på normert tid vil vi ha enda mindre grunner til å sende dem ut.

Mange studenter vil også vegre seg mot å ta et semester ute. Det kan være praktiske begrensninger, for eksempel barn i barnehagen eller deltidsjobb. Andre kan ha gode faglige grunner for å bli hjemme. Kanskje sliter de med studiet allerede i dag og ser at det kan bli enda verre ute. Noen kan ha gode sosiale grunner for å bli hjemme. Er en ensom i Molde blir det ikke enklere i Berlin. I praksis er utenlandsopphold bare et tilbud til heltidsstudenter, og dem er det som kjent ikke så mange av. Å sende ut halvparten er derfor ikke realistisk, selv med opt-out.

Vi er også i tvil om det faglige utbytte med et semester i utlandet. Ikke bare går mye tid til å ordne det praktiske med et utenlandsopphold, men språk vil skape store problemer, om en da ikke ender opp på et studium som gis på engelsk. I tillegg, selv om EU har strømlinjeformet deler av prosessen, som studiepoeng, vil bachelorstudiene vært lagt opp forskjellig. Det betyr at utenlandsstudenten risikerer å ta fag der hun ikke har det nødvendige faglige grunnlaget. Det å ta et semester midt i et studium kan derfor føre til store innpasningsproblemer.

Fra tidligere har vi gode erfaringer med å sende studenter til USA for å ta en master. Da tar en et komplett studium og overgangen fra bachelor til master er veldefinert. Med et opphold på to år, istedenfor bare et semester, vil en også få bedre tid til å løse alle praktiske problemer. For kongeriket Norge var dette en stor fordel.

Vi fikk tilbake studenter som hadde en annen profil på sin mastergrad enn hva vi tilbød her hjemme. I tillegg fikk studentene gode kontakter inn i amerikansk utdanningsinstitusjoner og næringsliv. Det var et tap at noen ble igjen i USA. De endte opp i Google, Yahoo, Microsoft og andre amerikanske firma, men dette ble i stor grad oppveid av at noen av disse også kom tilbake senere. Da med et faglig grunnlag og en erfaring som var av stor betydning for de norske bedriftene som kapret disse kandidatene.

Det vi også lærte var at vi måtte begrense oss til å sende ut de flinkeste studentene. Bare disse var i stand til å takle de faglige utfordringene de møtte, til å måtte lese mye litteratur på egen hånd og tilpasse seg til andre pedagogiske opplegg enn det de var vant til. Vi satte da et krav om middels eller bedre karakterer for å ta del i utvekslingen.

Så hvorfor sluttet vi med ordningen? Jo, vi laget vår egen master. Med den ble det et tap for institusjonen å sende ut flinke studenter, vi ville jo at de skulle studere her. I dag har altså både vi og studentene gode grunner til å begrense utveksling.