Professorer i veien for studentene

Vi kunne den 19. oktober lese om Kai Olsen og Kjetil Haugen som ville presentere gode grunner til å ikke reise på utveksling. Dessverre for dem er det eneste de beviser nettopp det som har blitt trukket frem flere ganger i debatten allerede: Vi har et seriøst kulturproblem blant ansatte i norsk høyere utdanning.

Dette er et problem. Ikke bare fordi det aktivt hindrer unge mennesker i å bygge seg de erfaringene de har mulighet til, men forbi de står for en tanke som forplanter seg. De bistår i arbeidet med å skape en kultur og idé der man tror at utdanningen ved norske institusjoner er så god og så sterk at et semester eller to i utlandet ikke vil gi deg erfaring du vil tjene på som student.

Det at Olsen og Haugen i innlegget skriver at de er i tvil om det faglige utbyttet av et semester i utlandet, for senere å skrive at de bare kunne sende ut de flinkeste studentene fordi de var de eneste som var i stand til å takle de faglige utfordringene, illustrerer poenget ganske greit.

Ikke bare bommer de på skiva, de har ikke kommet seg til skytebanen en gang. De sitter, som alt for mange, fortsatt hjemme i sofaen og tror noen kommer og monterer skiven rett over TV-en. Slik fungerer det ikke.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø har veldig fint illustrert behovet for en kulturendring i norsk høyere utdanningssektor. Der har du treff. Det skal oppmuntres til utveksling. Utveksling gir studentene muligheter de ikke får i Norge. Hadde det enda vært slik at internasjonale studenter var en naturlig del av norsk akademia hadde vi vært et steg på veien til det Olsen og Haugen mener norsk høyere utdanning står for. Men der er vi ikke. De få internasjonale studentene som kommer til Norge blir ikke godt nok inkludert, og får ikke sin fulle mulighet til å påvirke hverdagen til studenter i Norge i den grad de har kapasitet til.

Norske studenter i utlandet derimot får den muligheten. De aller fleste norske studenter i utlandet vi snakker med føler seg utrolig heldige for at de får være en del av et internasjonalt miljø der de føler seg inkludert, utfordret og motivert. Slik skal det være, og det er grunnen til at hjemmekjære og navlebeskuende professorer heller bør se ut og finne grunner til å få flere internasjonale studenter til Norge. Samtidig skal de motivere sine studenter til å reise ut. Vi frykter at professorenes holdninger dessverre er alt for utbredt i akademia, og vi må derfor jobbe samlet for å endre dette til noe motiverende og noe studentene på sikt vil tjene på.