Utlysning av Marie Curie-stipender er ikke stillingsutlysninger

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Khrono publiserte 28. desember en artikkel om midlertidige stillinger og bruk av EUs ordning for finansiering av post-doktorer. Som en av de nasjonale kontaktpersonene for Marie Sklodowska-Curie Actions (MSCA) vil jeg gjerne komme med noen kommentarer.

MSCA lyser årlig ut midler til postdoktorer innen rammen av EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, med én årlig søknadsfrist om høsten. Alle fagområder er inkludert og det er forskerne (postdoktorene, fra hele verden) og deres veiledere som bestemmer tema for søknaden. Etterspørselen og konkurransen er stor og øker for hvert år. Til søknadsfristen i 2020 kom det inn 11 573 søknader til et budsjett på 328 millioner euro.

Enkeltforskere kan sammen med en vertsinstitusjon søke om midler i 2-3 år. Det vi har sett i Norge, er at denne gruppen unge forskere ofte har lav kompetanse på søknadsutforming til EU, og ellers gode forskere bommer med sine søknader. De beskriver faglig spennende prosjekter, men setter seg ikke godt nok inn i evalueringskriteriene. Der vurderes vitenskapelig kvalitet, effekt (impact) og gjennomføring. Derfor bruker en rekke norske og utenlandske institusjoner såkalte Expression of Interest (EoI) og masterklasser for MSCA søknadsutforming.

DETTE ER SAKEN

Lyser ut spesielle stillinger – søkere må selv sørge for lønna

Man etterlyser gjennom EoI kandidater som passer i institusjonens faglige profil, og velger ut de beste. Disse kandidatene, som sannsynligvis hadde søkt MSCA uansett, men kanskje ikke sammen med en norsk institusjon, får et opplegg med profesjonell innføring og hjelp til å lage en søknad. De introduseres til en potensiell veileder, og får hjelp med prosjektforslaget sitt frem til innlevering ved søknadsfrist.

På denne måten øker søkeren sine sjanser til å få finansiering, og institusjonen har større sjanse for å få en dyktig ung forsker ansatt. Ja, det vil være en midlertidig stilling, men mange MSCA-postdoktorer blir ansatt ved institusjonen etter MSCA-perioden. De er ofte de aller beste unge internasjonale forskerne.

De norske institusjonene som har strukturert sin bruk av MSCA postdok-stipender gjennom bruk av Expressions of Interest og masterklasser, slik som OsloMet har, bruker gjerne de etablerte rekrutteringssystemene for å ta imot søknader og CV-er. Det er en praktisk tilnærming, men er ikke en stillingsutlysning i seg selv.

Og fordi disse institusjonene forstår at MSCA postdoktor-stipender er karriereutviklingsstipender og ikke «bare» vitenskapelige prosjekter, har vi sett en meget god økning i norsk suksess i denne ordningen.

Antallet norske innvilgede prosjekter har gått fra 10 i 2014 til 40 i 2019, og EoI med masterklasser har vært et viktig element i den stigningen.