Utfordrende om psykisk helse

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

FAKTA

Nattebarn

Premiere: 24.09.2021

Medvirkende: Petter Aaberg, Sverre Kvamme, Miriam Øyna, Emma, Monica, Oliver, Cornelia

Sjanger: Dokumentar

Regi: Sverre Kvamme, Petter Aaberg

Nasjonalitet: Norge

Aldersgrense: 15 år

Språk: norsk

Det har kommet mange gode norske dokumentarfilmer den siste tiden. Fra det siste året husker vi særlig Benjamin Rees Kunstneren og tyven og Margareth Ohlins Selvportrett. Begge om mennesker med en spesielt utfordrende livssituasjon. Nattebarn er en film laget av unge og ferske filmskapere som har begitt seg inn i nettopp et slikt landskap.

Sverre Kvamme og Petter Aaberg er midt i tjueåra og er blitt kjent på filmskole i Lofoten. I en kort og rotete innledende sekvens lærer vi at noe ikke er helt på plass i Petters liv. I det første nærbildet av ham, sier Sverre: «Dette er Petter. I forrige uke hentet jeg Petter på legevakten etter at han hadde prøvd å ta livet sitt». Tonen er satt for en svært personlig og nær fortelling som skal ta de to unge mennene ut på en reise de ikke har planlagt eller kjenner konsekvensene av.

Vi får raskt vite at Petter «sliter», som han selv uttrykker det. Han har psykiske vansker og er innimellom suicidal. De to unge mennene bestemmer seg for å lete etter andre som har det vanskelig, og går ut i Oslo-natta for å finne dem. De har med seg kamera, og vil lage film om «andre som sliter».

Vi blir med på ferden. Det som i begynnelsen virker som en relativt dårlig ide om en film, utvikler seg etter hvert i en retning der vi blir kjent med flere andre unge mennesker med problematiske liv. De forteller om og viser fram sin hverdag. Og her legges ikke noe imellom. Det personlige elementet i disse fortellingene er nesten påtrengende rett på sak.

Kameraet vendes mer og mer mot Petter, som fremdeles ikke er helt på plass i sitt eget liv. Fra da av veksler filmen mellom filmskapernes observerende deltakelse i andres liv og det som skjer i deres eget, og særlig i Petters. Vi er med på hans første date med Miriam og senere svært intime deler av deres forhold. I en sekvens blir vi vitne til at Petter skal ha en viktig samtale med Miriam om deres forhold, og den inviterer han Sverre og hans kamera med på. Alt skal på film. Også de fire andre unge som blir hovedkarakterer i filmen er innimellom selvutleverende til en grad som vi ikke er vant til å se på lerretet.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Nattebarn skriver seg inn i en moderne tendens til å «snakke ut», til å hente fram det vanskelige og legge det fram i den store digitale offentligheten. Denne filmen kunne aldri ha funnet sin form uten utallige liknende livsbekjennelser i blogger og på nettsteder som Youtube og TikTok. Denne «offentliggjøringskulturen» er en av vår tids interessante paradokser. Ungdom som ikke vil dusje uten klær etter gymmen på skolen er til gjengjeld svært selvutleverende for alle som vil lese eller se på nettet.

Et par ganger i løpet av Nattebarn føles det som om kameraet skulle vært lagt bort. Det er noen detaljer vi ikke trenger for å følge de unges fortellinger. Selv om Kvamme og Aaberg har fått tillatelse fra de filmede, har de selvfølgelig også et selvstendig ansvar for å vurdere etikken i det som vises fram. Når det er sagt; i de fleste andre scenene får vi innblikk i at en del mennesker vi kanskje bare haster forbi på gata har historier å fortelle som vi har godt av å høre. Vi blir berørt, fortellerne framstår som ekte.

Som unge filmskapere kan det se ut til at Kvamme og Aaberg har hatt tilgang til andre fortellinger enn vi er vant til å se på film. De blir venner med sine karakterer, og finner fram til deres fortellinger gjennom å delta direkte og medfølende i deres liv. Her bryter de med konvensjoner som mange andre filmskapere ikke ville utfordret. Mye av filmarbeidet er gjort på sen nattetid, og det skaper også en helt spesiell stemning.

Stort sett går dette prosjektet tilsynelatende bra i Nattebarn. Men filmskaperne beveger seg farlig nær en grense som man bør være svært forsiktig med å trå over. Det vil ikke være overraskende om unge og eldre kinogjengere vil reagere ulikt på åpenheten og selvpresentasjonene i Nattebarn.

I hovedsak gir Nattebarn oss et bilde av noen mennesker hvis psykiske helse er svært utfordrende. Filmskaperne har kommet svært nær noen fortellinger vi trenger å få innblikk i for å skjønne at ikke alt er like rosenrødt under overflaten i den moderne velferdsstaten. De menneskene vi møter presenteres med en varme som til slutt blir en av filmens viktigste kvaliteter.