Jonas Dassler spiller Fritz Honka i "Den gylne hanske"

Utfordrende drama om seriemorder – og om de utslåtte

Film. Noen filmfortellinger bør sees selv om vi kan gjøre oss tanker om at vi ikke orker. «Den gylne hanske» bærer på en slik utfordring.

Publisert   Sist oppdatert

Regissør Fatih Akin har tidligere levert betydningsfulle bidrag til den tyske filmkatalogen. Det dreier seg først om fremst om «Mot veggen» (2004) og «På den andre siden» (2007). Her fortalte han fortellinger som kanskje bare kunne fortelles av en filmskaper med dobbelt nasjonal og kulturell identitet. Akin er født i Tyskland, av tyrkiske foreldre.

Denne gangen er det noe helt annet han vil vise fram. Vi får være med på en reise tilbake til 70-tallets Hamburg. I strøkene rundt Reperbahn treffer vi denne fortellingens aktører.

Fakta

Den gylne hanske

Norgespremiere: 10.01.2020

Originaltittel :Der Goldene Handschuh

Sjanger: Krim, Drama, Skrekkfilm

Skuespillere: Jonas Dassler, Margarete Tiesel, Adam Bousdoukos

Regi: Fatih Akin

Manus: Heinz Strunk, Fatih Akin

Produsent: Fatih Akin

Foto: Rainer Klausmann

Musikk: Jörn Martens

Lengde: 1 t. 55 min.

Aldersgrense: 15 år

Hovedpersonen i «Den gyldne hanske» er Fritz Honka. Han er fabrikkarbeider, og lever et liv preget av stort alkoholinntak. Hans tre arenaer er den lille og møkkete loftsleiligheten, jobben – og den slitne, brune baren «Den gylne hanske». På veien mellom disse er han også innom butikken og kjøper sprit.

Honka er ikke bare en alkoholisert og utslått einstøing. Han er også en kvinnemorder. Noen ganger inviterer han prostituerte opp i leiligheten. Og noen av disse besøkene ender med at han dreper dem. Siden parterer han offeret og pakker det inn, for så å gjemme det bort i en slags loftsbod som ligger rett innenfor kjøkkenet.

Historien om ham er sann. Det filmen viser, har skjedd. Og tilsynelatende er filmens hendelser lagt ganske tett opp mot de faktiske begivenhetene. Den ekte Honka ble arrestert og dømt for fire drap.

Noe av det interessante ved å se en film som «Den gylne hanske» kan observeres dersom vi retter søkelyset mot oss selv – som publikum.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

«Den gylne hanske» er en stygg film. Her er få bilder det passer å nyte sitt popcorn til. Allerede i de innledende scenene blir vi vitne til hvordan Honka kvitter seg med et lik av en kvinne. Han frakter henne i deler ut fra sin loftsleilighet og kaster de innpakkede delene av liket fra seg på et passende sted. Men også menneskene og miljøene er skildret på en lite inntagende måte. Vi er på besøk i de nederste av de nederste sirklene i den tyske byen. Akin har valgt å ikke legge noe i mellom.

Miljøet på «Den gylne hanske» er så lite sobert som det man kan forvente i den mest innrøykede, brune baren det er mulig å forestille seg. Her drikkes det uten stopp. Her soves det ved bordene når det passer seg. Her leves liv som kun kan utholdes når de dynkes i alkoholens angstdempende tåke.

Èn mulig innvending kan bringes på banen ved å spørre om regissøren bedriver en estetisering av de utslåttes liv.

Et annet blikk er at Fatih Akin har skapt et helstøpt univers som rammer inn Honkas liv og levnet. Han går tett inn på sin hovedaktør og lar oss være vitne til hans miserable liv. Rett nok blir vi ikke så kjent med Honkas innerste. Vi kunne nok ønsket oss en mer dyptloddende Honka. Men vi får et visst innblikk i en svært vanskelig oppvekst og skjønner at den tilværelsen han har skaffet seg antagelig er den beste han hadde kunnet oppnå.

Noe av det interessante ved å se en film som «Den gylne hanske» kan observeres dersom vi retter søkelyset mot oss selv – som publikum. Det miljøet Honka og hans venner og bekjente danner er så lite tiltalende at vi raskt blir kikkere. Det er lett å ta seg i å ville se mer, mer. Men, så kan vi også erfare at vi må ta oss i det. Er det greit å sitte trygt i sin kinostol og glane på elendigheten, selv om de vi glaner på ikke kan observere oss? Vurdert på denne måten er kanskje ikke «Den gylne hanske» først og fremst en film om en seriemorder. Kanskje er det ikke slik at vi skal se dette som et bidrag til true crime sjangeren. Filmens bidrag kan nok helst identifiseres på et annet plan.

Det sentrale i denne filmen ligger heller i miljø- og menneskeskildringene. Det er også dette som er Akins styrke, at han så kompromissløst holder fast ved dette prosjektet. Han tvinger oss til å sitte stille i stolen. Og der er det opp til oss selv hvordan vi bruker det han serverer. Riktignok er han han farlig nær ved å svikte sitt prosjekt i enkelte korte bilder der han for eksempel legger inn en plutselig overraskelse som får oss til å hoppe i stolen. Da tar han oss for et øyeblikk ut av hovedprosjektet og over i en mer lettbeint skremme-skrekk. Men så er vi raskt tilbake i det som er det den egentlige skrekken i denne fortellingen, nemlig hvordan liv kan leves når ting har gått ufattelig skeis på veien. Heldigvis viser han oss heller ikke selve parteringen av lik. Bare nesten. Men vi blir kjent med de kvinnene som (etter hvert) drepes. De er alle merket av et skånselsløst liv. Det er dette som er det mørke og frastøtende. Morderen og hans ofre er alle festet i en elendighet ingen av oss ønsker.

Fra et tilskuerperspektiv er det oss selv i møte med det frastøtende som er dennes filmens viktigste aktivum. Den er nok ikke for alle. Men den kan trygt sees. Særlig av den som våger å rette søkelyset mot seg selv og sin egen reaksjon.