Utdanning - opp og fram

Den årlige Nokut-konferansen er en viktig nasjonal utdanningskonferanse. Hvilke inntrykk sitter igjen etter årets utgave 7.-8. november?

Etter kvalitetsreformen har det meste av stimulerende ordninger og oppmerksomhet i høyere utdanning gått til FoU, ikke utdanning. Tellekantsystemet, konkurranse om midler fra NFR og EU, samt sentre for fremragende forskning har stått sentralt. Resultater har også kommet. Gulroten for utdanningsdelen har vært penger for produksjon av studiepoeng. Dette har nok kunnet stimulere undervisning, men har også preg av daglig drift og det å få studenter gjennom enkelteksamener, ikke studiet som sådan. Grunnfinansieringen er dessuten basert på situasjonen rundt årtusenskiftet, og tilpasningen til Bologna har hatt preg av pålegg, uten nødvendigvis å stimulere forbedring og innovasjon. Det har vært vanskelig å påvise klare resultater over tid.

Omtrent slik oppfattet jeg Nokut-direktør Terje Møland og utdanningsforsker Bjørn Stensaker da de oppsummerte situasjonen på slutten av konferansen.

Det kan altså være en manglende balanse: mye vekt på FoU, mindre på nyvinning og forbedring i utdanning. En fersk illustrasjon kom for øvrig med forslaget til statsbudsjett: Regjeringen vil tilføre norsk høyere utdanning 100 millioner kroner. Pengene gis imidlertid ikke til undervisningsdelen. De går til FoU-potten som vi konkurrerer om gjennom tellekantene. Og for all del, det er bra i seg selv at denne styrkes, poenget var bare balansen.

Nokut-styreleder Borghild Barth-H Roald framhevet også balanse da hun nevnte at Harvard ikke gir sine undervisere mulighet for frikjøp til forskning. Forskning og undervisning skal gå sammen. Formodentlig brukes innhentede midler til å lønne medhjelpere, stipendiater osv., mens forskerne/lærerne driver prosjektene på sin FoU-tid.

På Nokut-konferansen ble det opprettet tre sentre for fremragende utdanning (SFU’er). Dét signaliserer kanskje at utdanningssiden er i ferd med å oppgraderes. Helt sikkert en sunn utvikling i så fall.

Duncan Lawson, som ledet arbeidet med tildeling av SFU’er, framhevet at god utdanning innbefatter «the teacher’s personal influence on students». Lawson fortalte om studenten som sa: «Geometri forandret mitt liv» med henvisning til læreren som hadde åpnet geometriens univers for han/henne. Men på den andre side: MOOC-revolusjonen som Arne Krokan snakket om. Hva gjør vi den dagen hundrevis av studenter ber om innpassing av en grad eller eksamen fra en av de nye globale tilbyderne av masseutdanning? Og den dagen studentens ideal er læreren/forskeren som laget teorien og levende formidlet den på et digitalt medium? Hva gjør vi i spennet mellom personlig innflytelse og det stedløse nettet som åpner for selvstudium og globale utdannere?

Et gammelt råd er å bygge diker og kanaler før vannet stiger. Det kan bety å jobbe mer målbevisst og innovativt med undervisningen – faglig, pedagogisk, personlig. Og å utvikle modeller for undervisning der vi mer bevisst spiller sammen med det digitale, mobile, globale.

Ikke uventet pekte representanter for arbeidslivet – Kristin Skogen Lund (NHO), Anne-Kari Bratten (Spekter), Gerd Kristiansen (LO) – på at utdanningene må være relevante. Det kan i framtiden oppstå uheldige avvik i hvordan utdanningene dekker behovet for spesifikk kompetanse i arbeidslivet. Den demografiske utviklingen tilsier dessuten at stadig færre må jobbe for stadig flere som ikke gjør det. Da er det viktig at de som jobber, har rett kompetanse. Dette er en utfordring for sektoren. Dagens tilbud styres for en stor del av 19-åringenes individuelle valg.

På den annen side: Hvem kjenner egentlig morgendagens behov? Og hvor spesifikt relevant skal kompetansen være? Hva  betyr ”relevant”? Dagens revisorfirmaer etterspør ikke bare nybakte revisorer, men også gode hoder med generell økonomisk-administrativ utdanning. Ett poeng til Torbjørn Røe Isaksen som framhevet både en instrumentell og en dannelsesorientert tilnærming til utdanning.

«Bort med grensene mellom campus og arbeidsplass» sto det på en plansje. Det skal være kort vei fra utdanningsmiljøenes ideer til tjenester og produkter. Akademia kan være samarbeidspartner, ikke bare produsent av kandidater og FoU-resultater.

På et seminar om forskningsbasert utdanning som vi nylig arrangerte på Fakultet for samfunnsfag, kom det fram hvordan studenter anspores av å delta i utviklingsprosjekter i arbeidslivet. Oppgaven de skriver, praksisen de gjennomgår, blir mer enn en øvelse. Den kan bety noe for andre. Nærmere kontakt og samarbeid er bra for begge parter.

Likevel må vel tanken om at det ikke er grenser mellom utdanning og arbeid oppfattes som en typisk spissformulering, selv sett fra en arbeidslivsorientert institusjon som HiOA. Skole er til en viss grad en idealisert utgave av verden, som John Dewey uttrykte det. Akademias relative autonomi gir samfunnet noe verdifullt som ellers ikke ville være der. Ut fra et slikt ståsted er kontakt og samarbeid med arbeidslivet en god tanke.

(Artikkelen er første gang publisert på hioa.no, i dekanens blogg.)