Quo vadis Langtidsplan?

Innspillene til revideringen av Langtidsplan for forskning og høyere utdanning (LTP) indikerer at sektoren er fornøyd med LTP som instrument for langsiktig prioritering og styring. Men som i OECDs rapport om Norges innovasjonspolitikk (2017), avdekkes også behov for endringer. Jeg ønsker derfor å dele mine tanker rundt en revidering av LTP.

Overordnet kan man si at LTP er konkret og forpliktende på noen av de tematiske områdene, mens den er mindre konkret og forpliktende på andre. Morgendagens kompetansebehov er i mye større grad tverrfaglige, og som OECD også påpeker, må prioriteringer og opptrappinger på tematiske områder i større grad koordineres på tvers av departementer og sektorer.

Regjeringen Solberg har sett behovet for en tydeligere koordinering av forskningspolitikken, og la i 2017 frem en veileder som beskriver departementenes ansvar for forskningspolitikk. Det må departementene følge opp, og synliggjøre i den reviderte LTP.

Siden en langtidsplan skal gi forutsigbarhet, vil trolig de fleste av dagens mål stå fast. Jeg støtter OECDs forslag om en reduksjon av antall tematiske satsingsområder fra seks til fire:

• Hav
• Klima, miljø og miljøvennlig energi
• Fornyelse av offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester
• Muliggjørende teknologier

Men dagens satsingsområder «verdensledende fagmiljøer» og «innovativt og omstillingsdyktig næringsliv» må inngå i, og på tvers av, disse fire. Det betyr ikke at de er mindre viktige, men at det kan være mer å hente på at de går på tvers, heller enn å sektoriseres. Vi trenger sterke kompetansemiljøer innenfor alle de tematiske satsingsområdene, og et fremoverlent næringsliv kan være endringsdriveren som bidrar til at norsk forskning og innovasjon lykkes enda bedre. Det er ikke minst viktig for å få til fornyelsen av offentlig sektor.

Viktige globale utfordringer er i stor grad dekket av dagens prioriteringer i LTP. Men håndtering av store sosiale og kulturelle utfordringer er ikke prioritert. En tredje tverrgående satsing bør derfor bidra til å forsterke humanistiske og kulturelle perspektiver i de fire satsingsområdene, i tråd med Humaniorameldingen.

Noe av kritikken mot LTP har vært at fokuset på utdanning har vært for svakt. I den reviderte LTP bør utdanning komme mye tydeligere frem, og forskning, innovasjon og utdanning må henge sammen. Sterke forskningsmiljøer er viktig, men vi utnytter ikke UH-sektorens fulle potensiale om ikke utdanningenes kvalitet løftes tilsvarende. Prestasjonene i høyere utdanning henger ifølge OECD etter andre nordiske land på flere nøkkelindikatorer, og står ikke i forhold til pengebruken.

Instituttsektoren er viktige aktører i næringsrettet forskning, men omstillingsevnen begrenses av varierende og svak basisfinansiering, sammenlignet med andre europeiske land. Dersom vi ønsker å beholde en levedyktig instituttsektor som konkurrerer om forskningsmidler internasjonalt, må rammevilkårene være på linje med tilsvarende institutter i Europa.

Det aller viktigste i en revidert LTP vil etter mitt syn være å se helhetlig på alle aktørene i utdannings- og forskningssystemet for å skape innovasjonskraft. Det betyr ikke at man skal bevilge ekstra til alle eksisterende satsinger, men at man er tydelig på hva målet er, og utnytter aktørenes potensiale til å oppnå nettopp det.