Undres over manglende politisk debatt om viktige skolespørsmål

Ved inngangen til 1970-åra var det en sterk dragkamp om hvilke lærere som skulle undervise på ungdomstrinnet i den 9-årige skolen.

På den ene sida sto universitetene, universitetenes studentpolitikere og Norsk lektorlag med støtte fra høyrepolitikere. De mente at lærere i de sentrale faga på ungdomstrinnet måtte ha universitetsutdanning med praktisk pedagogisk- seminar. De viste til at det hadde lærerne i realskolen hatt.

Lærerskolene, Landslaget for norske lærerstudenter, Norsk lærerhøgskolelag, Norsk Lærerlag og flere politiske partier, blant annet Arbeiderpartiet, mente at de som hadde lærerskole med tilleggsutdanning var godt egnet til å undervise på ungdomstrinnet og at systemet med lærere med bred fagkrets også kunne være tjenlig her.

Det ble videre påpekt at en i Norge hadde et desentralisert skolesystem med mange små grunnskoler, der det ikke ville være praktisk mulig å finne lærere med tilleggsutdanning i alle fag.

Resultatet ble at en fikk begge typer lærere på ungdomstrinnet. Det ble ikke fastsatt noen formell norm eller veiledende retningslinjer for å undervise på ungdomstrinnet. Det var opp til den enkelte skolen å søke etter lærere med spesiell fagkompetanse.

Den store mangelen på lærere i 1970-åra gjorde det mulig å få arbeid for de fleste som søkte lærerstilling. Det ble gjort ulike tiltak for å bedre lærernes faglige kvalifikasjoner gjennom blant annet desentraliserte etter- og videreutdanningstiltak i ulike fag og fagområder. Lærerne sto ganske fritt til å velge fordypningsfag som oftest ble tatt på fritida.

Slik fikk situasjonen utvikle seg gjennom flere tiår. Ulike innspill om behovet for styrket faglig kompetanse for spesielt lærerne som skulle undervise i sentrale skolefag, ble ikke prioritert særlig høgt.

Med stadig utvidelse av studietid, først fra 3-årig utdanning for alle, og så en utvidelse til 4-årig grunnskolelærerutdanning i 1990-åra, ble prioriteringa lagt på å etablere stadig flere studieplasser i grunnutdanninga.

I St. meld. Nr. 40 (1990-91) fremmet regjeringa med Gudmund Hernes som statsråd forslag om at grunnskolelærerutdanninga fortsatt skulle være 3-årig, men med et systematisk opplegg for videreutdanning etter noen praksisår. Forslaget fikk ikke støtte av regjeringa sine partifeller i Stortinget, bare av Høyre og Frp, og utdanninga ble 4-årig.

I grunnskolen ble det rekruttert mange lærere med allmennlærerutdanning, med ulike spesialiseringer. Lærere med universitetsutdanning og praktisk-pedagogiske utdanning ble i større grad rekruttert til store ungdomsskoler. Ved mindre skoler var det vanlig å tilsette allmennlærere, da disse ble vurdert som mer anvendelige og kunne undervise i flere fag.

Utover 2000-tallet ble sider ved skole og lærerutdanning mer politisert. På ulike vis ble problemer i skolen fokusert på mulige svakheter i lærerutdanningen. Pisa-undersøkelsen kom inn som et nytt diskusjonstema og uromoment i skolepolitikken.

Det syntes å være alminnelig oppfatning at allmennlæreren eller klasselæreren som underviste i flere fag uten tilstrekkelig fordypning, var roten til problemene. Dette ble direkte uttalt av kunnskapsministeren i et intervju i Utdanning nr. 14 i 2015 – og uten å bli motsagt.

Hva har så skjedd av drastiske endringer med grunnskolelærerutdanninga de siste åra? Stoltenberg-regjeringa gikk i 2010 inn for ei to-deling av utdanninga med egne opplegg for 1.-7. årstrinn og for 5.-10.årstrinn.

Det skjedde også en navneendring fra allmennlærerutdanning til grunnskolelærerutdanning. Utdanninga for 1.-7. årstrinn likner mest på allmennlærerutdanninga, mens utdanninga for 5.-10. årstrinn nærmest er lik universitetenes lærerutdanning i dag med hensyn til fagomfang og sammensetning.

Gjennom lang tid har det blitt fokusert på styrking av sentrale skolefag - som er teorifag. Virkninga over tid er blitt stor for innholdet i og valg av fag i lærerutdanninga. Spesielt hardt rammet er de praktiske og estetiske faga.

Det ble så innført karakterkrav i norsk og matematikk for opptak til grunnskolelærerutdanning. Vi kjenner ikke til at det fins forskningsmessig belegg for at dette fører til bedre lærere. Det har i alle fall ført til betydelig mindre rekruttering.

Fra 2016 er karakterkravet i matematikk ytterligere hevet fra 3 til 4 med ytterligere svekkelse av rekrutteringa.

Fra kommende år skal alle grunnskolelærere tas opp til et fem-årig masterstudium. Dette ser ut til å ha støtte fra de fleste politiske partier. Statusen til grunnskolelærere skal heves sies det, og kvaliteten økes.

Det er vel og bra, men hvor mange vil gjennomføre dette studiet – og så ta jobb i grunnskolens 1.-7. trinn? Er det vel gjennomtenkt at et slikt studium skal være obligatorisk for alle?

Regjeringa sitt opplegg med 5-årig obligatorisk masterutdanning og krava til utdanning av et bestemt omfang for å være kvalifisert til å undervise i ulike fag og på ulike nivå i grunnskolen er tiltak som etter vår mening vil få uheldige konsekvenser for lærersituasjonen i grunnskolen i kommende år.

Universiteter og høgskoler som utdanner grunnskolelærere synes å støtte regjeringa sitt opplegg og tiltak. De ser naturlig nok mest på de faglige og ressursmessige styrkingstiltakene som for de fleste er positiv for egen situasjon.

Utdanningsinstitusjoner i utkantene som særlig rammes av sviktende rekruttering, har en vanskeligere situasjon. Med NOKUT sine kriterier og kvalifikasjonskrav til undervisnings- og forskerstillinger er lærerutdanningstilbudene flere steder i fare for å bli avviklet.

For oss ser det ut som at politikere, utredere, ideologer og pedagogiske forskere har gått sammen om å gi lærerutdanninga for grunnskolen en ny retning. Men hva med røstene fra lærere, foreldre og skolebarna?

I skolens dobbelte samfunnsmandat ligger det at en skal gi barn og unge kunnskaper og ferdigheter, og bidra til deres personlighetsutvikling og holdningsdannelse. Hvordan skal dagens skole bidra til at barn og unge blir gagnlige og selvstendige mennesker i hjem og samfunn (Skolens formålsparagraf 1969)?

Det er i ferd med å skje ei sentralisering av lærerutdanninga som er uten sidestykke. Det er det samlede resultatet av en planmessig politikk der ulike virkemidler spiller sammen.

Det er for tida lite fokus på behovet for lærere i grunnskolen. Det vil nok komme. Hvilke politikere vil først si at utdanning av lærere i tilstrekkelig antall er viktigere for grunnskolen enn å utdanne lærere med mastergrad. Mangelen på politisk debatt om så vidt viktige skolespørsmål kan en undres over.

For oss ser resultatet ut slik at de som tapte dragkampen tidlig på 1970-tallet, ikke ga opp, og kom sterkt tilbake 45 år seinere og omsider fikk tatt knekken på allmennlæreren.

Behovet for lærere i åra framover vil trolig føre til at det må nyttes mange uten godkjent lærerutdanning for å gjennomføre undervisninga i skolen.  Hvilke tiltak som da må gjøres, gjenstår å se.