Debatt

Utdanning bør koste uten forventet produktivitetsvekst

Vi må slutte å se på kostnadsøkningen i utdannings- og forskningssektoren som et problem. Økte kostnader er en rettmessig konsekvens av økt kvalitet, velferd og behov for innovasjon.

Produktiviteten kan bare i liten grad heves i utdanningssektorene og forskningen, uten at kvalitetene og innovasjonsevnen svekkes, mener Noralv Veggeland. Foto: Tor Farstad
Produktiviteten kan bare i liten grad heves i utdanningssektorene og forskningen, uten at kvalitetene og innovasjonsevnen svekkes, mener Noralv Veggeland. Foto: Tor Farstad
Publisert

Effektivitet og offentlig sparing er blitt et «must» ord i den politiske nyliberalismens dominante maktutøvelse i vestlige land. Det dreier seg om å heve konkurranseevnen i all samfunnsvirksomhet fra velferdstjenester til industriell produksjon. Det framstilles ideologisk som et nødvendig gode for individ og samfunn uten diskusjon. Men nå kommer en fagbasert kritikk og koronakrisen aktualiserer denne kritikken.

I 2012 utkom en interessant bok redigert av William J. Baumol med tittelen «The Cost Disease». Her skiller han mellom næringer hvor produktiviteten i hele etterkrigstiden har vokst. Produktiviteten har skapt lønnsomhet og har fått lønningene noenlunde til å følge etter i form av reallønnsvekst. På den andre siden har vi næringer eller sektorer som ikke følger denne utviklingen, men hvor lønningene og kostnadene tiltar uten at en tilsvarende produktivitetsvekst finner sted, eller i hvert fall i bare liten grad. Han nevner spesielt utdanning og utøvende kunst som eksempler på den siste typen. Han sammenlikner med et enkelt bilde at en to-sektor økonomi; bilindustri og orkesterkonserter med strykere. Bilindustrien har utviklet seg ved å ta i bruk automatikk og samlebåndsproduksjon, som videre har skapt grunnlag for konkurranseevne og lønnsvekst. I et orkester bestående av strykere kan ikke dirigenten uten videre fjerne noen av orkestermedlemmene uten at det rammer kvaliteten og dermed konkurranseevnen i kunstmarkedet. Lønningene følger den alminnelige lønnsveksten i samfunnet, mens produktiviteten til orkesteret holder seg stabilt lav.

I et orkester bestående av strykere kan ikke dirigenten uten videre fjerne noen av orkestermedlemmene uten at det rammer kvaliteten og dermed konkurranseevnen i kunstmarkedet.

Noralv Veggeland, professor ved Høgskolen i Innlandet

Utdanningssektorene og forskningen er i noenlunde samme posisjon som orkesteret, produktiviteten kan bare i liten grad heves uten at kvalitetene og innovasjonsevnen svekkes. Begge disse to sektorene er avhengig av menneske til menneske kontakt, dvs. tjenestene er individuelle og personlige, og kan i bare liten grad erstattes med arbeidsbesparende teknologi. Naturvitenskapen avviker noe med sitt spesielle dyre utstyrsbehov for effektive eksperiment. Men generelt: Som orkesterets konsert blir dårligere ved at strykere fjernes av produktivitetshensyn, vill utdanningen svekkes ved at antall professorer og lærere tas ut for å høyne produktiviteten. Dette eksemplet har svært mange forskere referert til i sine samfunnsanalyser.

Ifølge Baumol: Når teknologi som den digitale erstatter mennesker, reduseres tilsynelatende mengden arbeid som kreves for god undervisning. Det er en falsk forestilling ifølge Baumol. Undervisning og forskning er virksomhet som forutsetter stor innsats av personlig involvering. Å bytte ut lærere med digital teknologi vil med nødvendighet bety dårligere læringsmiljøer. Økende utdanningskostnader er rettmessige.