Unødvendig detaljstyring av helseutdanninger
Helseutdanning. Første februar i år trer nye forskrifter med retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene i kraft. Dette er en unødvendig detaljstyring av utdanningenes innhold som kan hemme omstillingsevnen vi trenger for å utdanne fremtidens helsevesen.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
I flere år nå har arbeidet med nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) pågått, og disse trer nå i kraft fra første februar. Formålet er «[...] å sikre et nasjonalt likeverdig faglig nivå [...]».«Likeverdig faglig nivå» høres jo bra ut det. Vi vil jo at leger, sykepleiere og psykologer, for å nevne noen, skal ha den kompetansen de trenger for å behandle sine pasienter. Det vi riktignok må spørre oss er om denne faglige kvalitetssikringen er noe nytt som forskriftene tilfører?
Universitets- og høyskoleloven §1-5 (1) er tydelig i at institusjonenes utdanninger skal holde faglig høy kvalitet. For å sikre denne kvaliteten fører Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningene (NOKUT) tilsyn med utdanningsprogrammene. I tillegg til dette må helsepersonell ha autorisasjon etter helsepersonellovens bestemmelser. Faglig kvalitet er med andre ord godt ivaretatt i det eksisterende lovverket og de nye retningslinjene er detaljstyring som bringer lite nytt på bordet hva gjelder utdanningskvalitet.
Forskriftene som departementet her får gjennomslag for slår inn åpne dører hva gjelder faglig kvalitet, men står samtidig i fare for å svekke mangfoldet i utdanningene og institusjonenes omstillingsevne.
Gard Aasmund Skulstad Johanson
Det de nye retningslinjene derimot gjør er å tvinge alle institusjonene til å tilpasse seg departementets «oppskrift» for hva utdanningene skal inneholde. For noen av utdanningene er denne oppskriften spesifisert helt ned til lengden på enkelte praksisperioder. Det er påfallende at departementet står støtt i troen på at faglig kvalitet i universitet- og høyskolesektoren må detaljstyres i sentrale forskrifter. Denne tankegangen risikerer å hemme omstillingsevnen og mangfoldet i utdanningene, gjennom å binde institusjonene til departementets modell.
Fremtidens helsevesen kommer til å ha behov som gjør det nødvendig å endre hvordan vi utdanner helsepersonell, både for å sikre kompetanse og kapasitet. I et helsevesen der flere pasienter vil bli behandlet utenfor sykehus og der digitalisering raskt vil kunne endre behovet for kompetanse og kunnskap er det viktig at institusjonene gis spillerom til å gjøre endringer lokalt, i fagmiljøene der utdanningen skjer. Videre er det positivt at studiestedene vektlegger innhold ulikt og på den måten tilpasser seg etter lokale behov og forhold. Mangfold i hvordan vi driver utdanning er ikke en trussel, tvert imot er det en viktig forutsetning for faglig utvikling og kvalitet.
I en tid der vi må tenke nytt om hvordan vi utdanner helsepersonell bør departementet støtte institusjonene i nytenkingen, ikke innføre sentrale forskrifter som detaljstyrer innholdet i utdanningene. Forskriftene som departementet her får gjennomslag for slår inn åpne dører hva gjelder faglig kvalitet, men står samtidig i fare for å svekke mangfoldet i utdanningene og institusjonenes omstillingsevne.
