Debatt

Universitetet, det er meg: Kjellersaken i perspektiv

Saken om å flytte ansatte og studenter fra Kjeller til Oslo bør sette både valg av rektor og av dekaner dagsorden ved OsloMet, skriver forfatterne av dette innlegget.

Campus Kjeller kan bli historie, dersom styret vedtar å samle hele OsloMet i hovedstaden.
Campus Kjeller kan bli historie, dersom styret vedtar å samle hele OsloMet i hovedstaden.
Publisert

Spørsmålet om oppsigelse av leiekontrakten på Kjeller og samling av hele OsloMet i Pilestredet setter igjen søkelyset på et grunnproblem i ledelsen av universitetet vårt: det en av oss i en tidligere kronikk på Khrono har kalt «lensherreprinsippet» i ledelsen av høyere utdanning, der rektor er gitt råderett over lenet i fireårsperioden og der styret dessverre har hatt en tendens til å fungere mer som et applauderende hoff enn som et styrende organ. Denne autoritære ledelsesformen er et resultat av New Public Management-reformene i universitets- og høgskolesektoren, men ser ut til å ha fått en spesiell aggressiv form på OsloMet.

Nedlegging av virksomheten på Kjeller og flytting av ansatte og studenter til Oslo vil ha fundamentale konsekvenser for arbeids- og studieforholdene ved universitetet.

Ragnar Audunson og Anders Breidlid, Oslomet

Nedlegging av virksomheten på Kjeller og flytting av ansatte og studenter til Oslo vil ha fundamentale konsekvenser for arbeids- og studieforholdene ved universitetet. Det vil ha konsekvenser for en allerede svært anstrengt budsjettsituasjon, ettersom det er klart at alle kostnader må dekkes innenfor det budsjettet vi har. Det vil ha konsekvenser for kontor-, arbeids og studieplasser. Hva blir konsekvensene? Det må man naturligvis ha klarhet i før man tar en så viktig beslutninger. Her holder det ikke med trumpske «trust me»-besvergelser og udokumenterte myter om synergi-effekter. Vi må kunne forlange skikkelige og håndfaste analyser når så viktige beslutninger skal tas. Det har vi så langt ikke fått.

Dette har fagforeningene sett, det har Studentparlamentet sett og det har fakultetsstyrene sett. Fagforeningene, Studentparlamentet og tre av fire fakultetsstyrer ber om at man venter med vedtak til skikkelige analyser er foretatt. Klarere signaler kan ikke en ledelse få. Når rektor velger å kjøre fram saken på tvers av så klare anbefalinger fra de organene som representerer de som er universitetet – de ansatte og studentene – illustrerer det en autoritær «universitetet, det er meg»-holdning som det er vanskelig å ha tillit til. Og når rektor i Khrono sier at han er glad for innspillene og at han har fulgt dem til punkt og prikke, da gjør han jo rett og slett narr – han tar ikke prosessen på alvor.

Det er interessant at samtlige fire dekaner støttet rektors forslag, men at tre av dem ble nedstemt i sine fakultetsstyrer. Står vi her overfor en endring i dekanrollen, der dekanene går fra å representere fakultetenes interesser og faglighet oppover i universitetsledelsen til å bli en del av rektors hoff som skal kjøre hans saker igjennom på fakultetsnivå? Det er i så tilfelle en dramatisk utvikling.

Ikke bare valg av rektor men også valg av dekaner bør snarest settes på dagsorden på OsloMet. Det viser denne saken.

Men kanskje gir de klare signalene fra fagforeningene, Studentparlamentet og fakultetsstyrene sammen med positive tendenser i det nye universitetsstyret grunn til å håpe at styret i denne saken vil fungere som et reelt styringsorgan – ikke som applauderende klakører.

Powered by Labrador CMS