film

Underholdende og konfliktfylt familiefest

Den franske filmen «Familiefesten» er relativt tradisjonell. Det trenger ikke være noe problem, det kommer an på øyet som ser.

"Familiefesten" byr på familiehygge - og det motsatte av hygge.

Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Denne teksten er en anmeldelse, men inneholder også en betraktning om en bestemt type tema som vi ser i mange filmer, nemlig familiemiddager.

Filmer om den store familiefesten som gjerne starter med hyggelig samvær og varme gjensynsklemmer, og ender med at alle familiens innestengte følelser kommer ut i et regn av bebreidelser og hat, kunne gjerne vært en egen sjanger. I mange filmer finner vi slike middager som en del av fortellingen. De synes å være elsket av filmskapere, sannsynligvis fordi de har potensial til å vise hele bredden av hva som kan skje i våre nære relasjoner. Middagen tvinger folk til å gjøre noe sammen, sitte nært hverandre og snakke sammen om det de har felles, enten det er hyggelige opplevelser eller traumatiske hendelser. Ikke sjelden hjelper alkoholen prosessen i gang, dersom det er behov for det.

Fakta

Familiefesten

  • Premiere: 03.07.2020
  • Skuespillere: Catherine Deneuve, Emmanuelle Bercot, Vincent Macaigne, Cédric Kahn, Laetitia Colombani
  • Sjanger: Komedie / Drama
  • Regi: Cédric Kahn
  • Nasjonalitet: Frankrike
  • Aldersgrense: 12 år
  • Språk: fransk

Måltider i den familiære konteksten er et yndet tema for filmskapere. Blant de mest markante av disse filmene er danske «Festen» (Thomas Vinterbro, 1998) og svenske «Fanny og Alexander» (Ingmar Bergman, 1982).

Dersom vi skulle tenke sjangerkriterier om dette temaet, er følgende elementene uunngåelige. Minst èn dyp hemmelighet (som alle gjerne har en viss kjennskap til) blir avslørt. Familien preges av en blanding av nærhetssøken og hat. Samværet svinger mellom idyll og konflikt. Familien ledes (åpent eller i det stille) av èn bestemt person (alle vet det og graden av aksept er ulikt fordelt). Det kan observeres klasse-ulikheter innen samme familie (noen har klart seg bedre enn de andre og skjuler det ikke). Minst èn ny partner som familien ikke kjenner er med for første gang. Og; det hele foregår gjerne i pent innredede borgerlige omgivelser og omgitt av vakker natur.

Dramaturgien er spunnet rundt en tre-fase modell: 1) idyllisk inngang til fortellingen, 2) urovekkende midtparti der en person eller hendelse presenterer et konfliktmateriale, 3) det totale kaos i en rekke opprivende situasjoner preget av sterke følelser. Fase 3 leder til en slags konklusjon, enten a) på en slik måte at familien ser ut til å splittes for alltid, eller b) slik at ett familiemedlem støtes ut, eller c) slik at den rosa idyllen som familien preges av til vanlig så smått gjeninnføres.

I regissør Cédric Khans «Familiefesten» er det nettopp et slikt oppsett som er utgangspunktet. En familie samles for å feire bestemor Andréa (Catherine Denevue) sin bursdag, i familiens landlige og romslige hus. Her er tre generasjoner, en porsjon lykke og minst et par porsjoner uløste familieproblemer. Et uryddig arveoppgjør mange år tidligere som det aldri snakkes om, er ett av dem.

Aller best er Emmanuelle Bercot i rollen som Claire som gjennom filmen får fram hele spekteret i et portrett av en kvinne som livet ikke har fart så vel med.

Jan Storø

Andréa og mannen lever til daglig i huset, sammen med barnebarnet Emma (Luána Bajrami). Deres tre barn kommer på besøk: den velstående (spilt av Cédric Khan selv) sammen med kone og to sønner, den mer alternative bohemen (Vincent Maccaigne), som ankommer med en ny kjæreste. Og dessuten Claire (Emmanuelle Bercot), datteren med det problematiske livet som kommer fra intet etter å ha hatt minimal kontakt med de andre gjennom de siste årene. Det er hun som er moren til Emma. Alt er duket for et vidt spenn av situasjoner som strekker seg fra gjensynsglede til fullblods drama. Og det er nettopp det vi får.

Når man ser så velbrukte temaer, trenger noen spørsmål seg på: Er ideen godt gjennomført? - og - Tilfører filmen noe nytt til denne typen fortellinger? Mine svar er ja og nei.

«Familiefesten» er stort sett godt laget, den engasjerer og underholder. Men den er også relativt tradisjonell. Det siste trenger ikke være noe problem, det kommer an på øyet som ser.

Flere av skuespillerne gjør gode roller. Aller best er Emmanuelle Bercot i rollen som Claire som gjennom filmen får fram hele spekteret i et portrett av en kvinne som livet ikke har fart så vel med. Her er ensomhet, lengsel og små innsmett av selvinnsikt kombinert med derpå følgende depressive uttrykk. Noen publikummere vil nok lete etter diagnoser som kan sette disse observasjonene i en ramme. Det er Bercots portrett av Claire, og de relasjonene hennes karakter har til de andre, som lodder dypest i denne fortellingen. Catherine Deneuve har mindre å spille på, og kanskje er det helt greit: det vi ser fra henne, fungerer godt.

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at dette stoffet passer aller best på nettopp fransk. Kanskje er det fordomsfullt, men jeg kan ikke tenke meg noe språk der det låter bedre å si kjærlighet og hat i samme setning, bare prøv (i et eksaltert tonefall): amour et haine. I mine norske ører er det franske språkets emosjonelle potensial større enn for mange andre språk. Språket gir rom for de svingningene i stemninger som en film som «Familiefesten» krever.

En annen kvalitet ved den er at den er en ekte sommerfilm. Familiesamlingen utspiller seg i et sommerlig miljø og gir akkurat den stemningsfulle rammen som gjør den verdt å innlemme i sommeraktivitetene en dag der kinomørket lokker. Dessuten antyder den altså at sommerlige familiesamlinger ikke nødvendigvis utvikler seg slik vi ønsker.

Kahn har laget en sluttscene som etter mitt skjønn ikke fungerer. Den gir noen innspill til å tolke helheten, men på en underlig fattig måte. Den burde vært strøket. Dens tematiske innhold er godt nok ivaretatt på et mer forsiktig antydende vis tidligere i filmen.

«Familiefesten» oppfyller fullt ut de sjangerkravene som jeg foreslo lenger opp. Den er stort sett ganske underholdende. Men den bringer ikke noe nytt til torgs. Vi har sett alt dette før.