Filmanmeldelse Jan Storø

Underholdende, men litt for snilt om AIDS-tiåret

Film. En serie som forteller om AIDS-epidemien på åttitallet representerer et apropos til pandemien vi er inne i nå.

Det er mye godt og friskt skuespill i "It´s a sin"

Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den nye HBO-serien "It´s a sin" tar oss med til London på åttitallet. Vi blir særlig kjent med tre unge menn, alle rundt 20 år gamle. Ritchie (Olly Alexander) flytter fra sin tradisjonelle kjernefamilietilværelse til London for å studere jus, men finner snart ut at han heller vil drive med teater. Colin (Callum Scott-Howels) flytter også til London. Han er den noe sosialt hemmede, men hyggelige gutten som elsker sin nye jobb i en finere klesforretning. Roscoe (Omari Douglas) bor allerede i London, men klarer ikke lenger skjule sin legning i sin familie med nigeriansk opprinnelse når de forsøker å «omvende» ham. Derfor «rømmer» han og etablerer seg på egen hånd.

Fakta

It´s a sin

Premiere: HBO Nordic 23. januar 2021

Alle disse tre ender opp sammen med noen andre likesinnede i et kollektiv i en stor leilighet. Det er særlig Jill (Lydia West), som er eneste jente i den indre kretsen, som fungerer som lim og ordner opp i det ene med det andre i moderlig ånd. Der alle guttenes seksualitet blir rikelig eksponert, forblir hun merkelig anonym i dette spørsmålet. Jill bare er der. Og stiller opp for den som trenger det. Hun vasker, trøster og leser seg opp på hva vennenes uansvarlige seksuelle atferd kan føre til.

For det er en seksualisert tilværelse de unge mennene trer inn i. Vi blir med på festene og diskotekene og deretter inn på soverommene. Den frie og bekymringsløse seksualiteten leves ut i et storbymiljø uten for mye sosial kontroll.

Selv om «It´s a sin» kan sees uten på noen måte å kaste bort tiden, blir den også litt for snill.

Jan Storø

Men så, etterhvert, dukker det opp noen rykter om en sykdom som er svært farlig. Den skal visstnok ramme homofile. Og når en av de unge blir syk og dør, er verden plutselig en annen. Folk blir engstelige. Rykter går om at smitten kommer fra russerne, at det er en amerikansk sykdom, at den er laget i et laboratorium.

Likevel skal livet leves videre. Man er jo ung, og det finnes vennskap der ute, unge og villige kropper.

Regissør Russel T. Davies er også mannen bak serien «Queer as folk» (den engelske originalen, 1999). Han har valgt en slags hybrid mellom hyggelig «coming of age» fortelling i homo-miljø med komedieelementer og historisk dokument over et tiår og ett av dets vanskelige temaer: den snikende sykdommen. Mye av serien er severdig og underholdende. Men det valget Davies har gjort gjør også at den er blitt tildelt en utfordrende spagat. Noen ganger går fortellingen for raskt videre selv om kamerater dør. Andre ganger tematiseres den AIDS-sykes ensomhet i den siste tiden på en vakker måte. Davies sier han i intervjuer at det var slik han opplevde denne perioden.

Serien befolkes stort sett av sjarmerende, hyggelige mennesker. Bortsett fra tre av fedrene til de unge, som litt for forutsigbart ikke takler at deres sønner har en annen legning enn den dominerende. Stephen Fry og Neil Patrick Harris må også nevnes. De spiller to mer voksne karakterer som gir håp om at det finnes en tilværelse «der framme» når man etablerer seg i en roligere tilværelse.

Tittelen «It´s a sin» antyder en religiøs vinkling på homofili (selv om tittelen like gjerne peker i retning Pet Shop Boys sang med samme navn (1987)). Det får vi ikke, iallfall i veldig liten grad. For det meste er dette et blikk inn i de private livene til de vi møter. Lite politikk er det også. Vi får i det hele tatt lite stoff som setter fortellingen inn i en større samfunnsmessig ramme. Rett nok er aktørene med på å arrangere en liten demonstrasjon under banneret «AIDS needs AID» mot slutten av serien. Det hele uten særlig brodd.

Men dette er altså perioden der statsminister Margareth Thatcher lanserte og fikk gjennom den omstridte loven Section 28 (1988), som forbød britiske myndigheter og skoler å i det hele tatt omtale homofili. Den såkalte jernkvinnen og hennes regjering var ikke til å spøke med på dette punktet. Serien er innom en situasjon der en av aktørene får jobben med å luke ut bøker på det lokale biblioteket som fremmer homofili. Men det blir i grunnen bare ledd bort, og ikke anvendt til å forstå samtiden.

Selv om «It´s a sin» kan sees uten på noen måte å kaste bort tiden, blir den også litt for snill - iallfall hvis vi skal forstå den i retning av Davies uttalte ambisjon om å gi et bidrag til å dokumentere denne perioden. Vi møter noen snille og hyggelige ungdommer som bare delvis er «i synk» med tidsånden. Vi treffer èn punker i en kort scene. Boy George nevnes i en bisetning, Thatcherperioden framstår (som nevnt) som en periode som knapt trenger å tematiseres når det gjelder homofiendtlighet.

I siste episode rydder Davies opp i noen av de løse trådene i fortellingen. Det tjener serien på.

«It´s a sin» fungerer best for den som vil følge unge menneskers vennskap i en vanskelig tid. Da er det lett å bli glad i flere av karakterene, ikke minst fordi de framstilles levende og inntagende av de unge skuespillerne. Russel T. Davies har nok heller tenkt at serien skal underholde enn opplyse. Det får han til.

Powered by Labrador CMS