Film

Ujevnt om skyld og forsoning

En pokerspiller bærer sin, og sin nasjons, synder på sine skuldre. Sånt kan det bli bra film av. Men det er en krevende øvelse. Regissør Paul Schrader overbeviser ikke helt denne gangen.

Oscar Isaac og Tiffany Haddish i The Card Counter

Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Tittelen på Paul Schraders nye film peker mot William Tellich (Oscar Isaac), som er en over snittet god pokerspiller. Han drar fra kasino til kasino, vinner passe mye på hvert sted, og reiser videre. En dag møter han den unge gutten Circ (Tye Sheridan), som det viser seg at han har en slags forbindelse til. Circ gjør et framstøt for å få William med på et prosjekt som ikke tåler dagens lys. I første omgang uten å lykkes. William kommer med et helt annet forslag til Circ. Uansett ender de to opp med å reise videre sammen. De blir også funnet av La Linda (Tiffany Haddish), som jobber i bakgrunnen med å verve gode pokerspillere til sin stall, der hun finansierer deres innsats og henter inn sine prosenter av deres gevinster. Fra da øker William sine innsatser.

Fakta

The Card Counter

The Card Counter

Premiere: 19.11.2021

Skuespillere: Oscar Isaac, Tiffany Haddish, Willem Dafoe, Tye Sheridan,

Sjanger: Drama / Thriller

Regi: Paul Schrader

Nasjonalitet: USA

Aldersgrense: 15 år

Språk: engelsk

Schrader har blandet temmelig ulike elementer inn i dette prosjektet. Hovedfortellingen handler tilsynelatende om noen mennesker som ikke helt finner seg til rette i samfunnets vanlige strukturer og heller søker seg til kasinoene. Inn i dette fletter han et motiv for hver av de to hovedpersonene for å gjøre et slikt valg. Den ene av dem har en fortid som fangevokter og torturist ved det beryktede Abu Ghraib fengselet i Bagdad (fra USAs okkupasjon av Irak), den andre er på flukt fra en voldelig og omsorgsviktet barndom. Ingen av disse to bakgrunnsfortellingene brukes av filmskaperen som mer enn nettopp bakgrunn - og til en viss grad som drivere for framdriften i fortellingen. Det er livet på kasinoene, på motellrommene og i barene som rent visuelt vies mest oppmerksomhet.

The Card Counter er severdig, men ikke fantastisk.

Jan Storø

Det er ikke mange filmskapere som kan vise til en like stor og spennende katalog som Paul Schrader. Både som regissør, og (kanskje ikke minst) som manusforfatter, rager han aller øverst på den amerikanske filmatiske stjernehimmelen. Han har skrevet manus til flere Scorsese-klassikere, som Taxi Driver (1976) og Raging Bull (1980). Men også til sine egne filmer, sist med høydepunktet First Reformed (2017), og tidligere med blant annet Blue Collar (1978) og American Gigolo (1980).

Denne gangen leverer han ikke på samme nivå. Og forbausende nok er det nettopp på manussiden vi aner den største svakheten. De nevnte ulike elementene spiller ikke helt på lag i «The Card Counter». Riktignok er en rekke enkeltscener solid utført og til sammen danner de nesten en bra film. Men bare nesten. Det er noe uforløst over den helheten som Schrader forsøker å skape. Ikke blir det helt gripende sosialrealistisk, ikke blir det en tilstrekkelig spennende thriller, og ikke blir det en tydelig nok politisk kommentar.

Det mest gripende i filmen er nok Oscar Isaacs spill. Han klarer å gestalte en figur vi tror på, en mann som flykter fra sitt tidligere liv i en evig flukt fra å ta et oppgjør med seg selv. Og kanskje er det også i dette temaet det meste spennende i filmen kan identifiseres. Det handler om skyld og om å flykte fra det som ødelegger et menneske innenfra. Schrader «snakker» fram både den personlig og den kollektive skylden.

Blant enkeltscenene som etterlater sterkest inntrykk i filmen, er de to fra Abu Ghraib. Der får vi et innblikk i hvor ille det må ha vært i dette fengselet. Utover dette er det altså flere scener der Isaac viser fram sin eksistensielle ensomhet, som berører mest.

Kasinoscenene - pokerspillet og de større miljøscenene - er ikke spesielt spennende. Og flere av dialogene mellom de tre hovedpersonene foregår på underlig likt vis i scener ved en bardisk der en drink bestilles og en samtale innledes - gang etter gang. Underlig er også Schraders valg om å gi oss veiledning i «How to count cards» - om hvordan pokerspillere teller kort (og dermed bryter reglene om fair play). Pedagogiske forklaringer a la YouTubes mange «how to»- filmer er ikke god filmkunst.

Det sammenbindende elementet i Williams og Circs lidelseshistorier utgjør en åpenbar mulighet til å fortolke filmen på et dypere plan. William har sittet i fengsel i åtte år for sine handlinger i Abu Ghraib, og blir dermed framstilt av Schrader som en som bærer nasjonens ansvar for overgrepene i fengselet på sin rygg. Ansvaret tynger ham, og han ser ut til å akseptere det. Samtidig går han aktivt inn for å lette på lidelsene til Circ, blant annet ved å overtale ham til å oppsøke moren - som han ikke har sett på mange år - og forsone seg med henne.

The Card Counter er severdig, men ikke fantastisk. Schrader er, ikke uventet, svært god på mye i denne filmen. Men han finner ikke den helheten som ville kunne la de ganske ulike delene spille sammen i en felles bevegelse mot de store høyder.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play
Powered by Labrador CMS