Illustrasjonsfoto: Pixabay
Illustrasjonsfoto: Pixabay

Open Access som beskyttelse mot røvertidsskrift

Open Access. Hva om bibliotekene tar regningen for kvalitetssikring av forskning, heller enn leseren eller forfatteren?

Publisert   Sist oppdatert

Siden Aftenposten publiserte sine artikler om røvertidsskrift og røverkonferanser har det vært mange innlegg knyttet til akademisk publisering. I mange tilfeller trekkes også Open Access frem i denne debatten. I Open Access-modellen skal artikler skal være fritt tilgjengelig for alle. I stedet for at man betaler for tilgang til å lese artikler som i dagens modell, så er det forfatterne som skal betale omkostningene ved kvalitetsvurdering og tilgjengeliggjøring av arbeidene.

Mange påpeker, og senest Kristian Gundersen i Aftenposten 3.september, at dette gjør det attraktivt for tidsskriftene å fire på kvalitetskravene. I de verste tilfellene, som dokumentert av Aftenposten, så gjør de ikke noe kvalitetssikringsarbeid, men publiserer snarere alt de mottar ukritisk.

Det er antagelig ikke mange forskere som bevisst ønsker å publisere i tidsskrift uten kvalitets-sikrings-system.
Kenneth Ruud
UiT

Flere har påpekt at det er en feilslutning å bruke røvertidsskriftene som et argument mot Open Access-modellen. Margareth Hagen (UiB) har påpekt at dette også handler om forskningsetikk, både for forfatter og institusjon. Røeggen, Sivertsen og Børresen viser til at den norske publiseringsindikatoren er et viktig verktøy for å hindre at norske forskere publiserer i røvertidsskrifter, selv om det krever at forskerne orienterer seg om hva som er tidsskrift med gode rutiner for kvalitetssikring før en artikkel sendes inn. I en tid hvor man daglig får flere invitasjoner til å sende inn artikler til ulike tidsskrift, og hvor navn til høyt anerkjente forskere brukes uten deres godkjennelse for å skape troverdighet, så kan dette fortsatt være krevende.

Det er mange modeller for hvordan man kan implementere en Open Access-modell. Det er mye fokus på at forskerne selv må betale for publisering. En annen modell er at bibliotekene betaler for den publiseringsaktiviteten institusjonens forskere har.

Open Access med en aktiv bruk av universitetsbibliotekene vil man kunne redusere faren for å publisere i røvertidsskrift betraktelig. I dag gjør universitetsbibliotekene en viktig jobb i å velge hvilke tidsskrift som holder en kvalitet som gjør at de er viktige og relevante for institusjonens forskere å kunne lese. Men begrensede ressurser og galopperende abonnementspriser gjør at økonomi i tillegg til kvalitet og relevans blir et viktig utvalgskriterium.

Ved å snu systemet helt rundt vil man i stor grad kunne hindre utilsiktet publisering i røvertidsskrift. I en modell hvor alle publikasjoner er åpent tilgjengelig, så kan bibliotekene fokusere på å vurdere hvilke tidsskrifter som tilfredsstiller forskernes ønske og behov for kvalitetssikring. For tidsskrift som oppfyller disse kriteriene og hvor prisen samsvarer med kvalitetssikringsarbeidet, så kan bibliotekene bruke de i midlene de i dag bruker på å skaffe lesetilgang til å dekke omkostningene ved publisering. Midlene til en slik omlegging finnes allerede i systemet.

Forskere vil fortsatt kunne publisere i røvertidsskrift, men de vil da måtte betale dette av egne (forsknings)midler og faktisk måtte ta et aktivt valg om å bruke slike potensielle røvertidsskrift. Man kan, som Gundersen, allikevel argumentere for at dette er en begrensning i den akademiske friheten til å publisere der man vil, uavhengig av egen økonomi. Jeg tror allikevel at dette er en akseptabel innskrenkning. Det er antagelig ikke mange forskere som bevisst ønsker å publisere i tidsskrift uten kvalitetssikringssystem.

En slik omlegging vil også hindre en fortsatt eksplosiv vekst i abonnementskostnadene. Noe av denne veksten skyldes økende publisering på verdensbasis, med India og Kina som de store driverne. Men siden man i en slik modell betaler for publisering og ikke for økt antall artikler tilgjengelig for lesing, så vil ikke Norges kostnader for tilgang og tilgjengeliggjøring av forskning øke i samme takt som økningen i forskningspubliseringen globalt.

Gundersen trekker også frem at Open Access vil gjøre det vanskelig for fattige land og forskningsgrupper å få publisert sine resultater. Ofte er slike grupper og land små produsenter av nye artikler, samtidig som de må lese forskningslitteraturen for å kunne produsere relevant forskning av høy kvalitet. Denne litteraturen vil ved en slik omlegging bli lettere tilgjengelig i og med at denne vil være tilgjengelig for alle.

Flere av de seriøse Open Access-utgiverne har allerede i dag mekanismer på plass for å gi tilgang til publisering i deres tidsskrift for forskere fra mindre bemidlede land, enten gratis eller ved reduserte priser. Det vil være i forlagenes interesse at den beste forskningen, uavhengig av opprinnelsesland, gis mulighet til å publisere i deres tidsskrift