Publiseringsindikatoren er et vern mot røverpublisering, skriver forfatterne av dette innlegget. Foto: UHR
Publiseringsindikatoren er et vern mot røverpublisering, skriver forfatterne av dette innlegget. Foto: UHR

Røverpublisering er et lite problem

Publisering. At en femtedel av norske forskere ikke publiserer, er et større tap for samfunnet enn at under to prosent av dem har betalt for å publisere på feil sted.

Publisert   Sist oppdatert

Rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), Svein Stølen, sier til Aftenposten at «det er på tide å diskutere det norske tellekantsystemet der presset på å publisere er enormt og kvantitet blir vektlagt mer enn kvalitet». Bakgrunnen er avisens nylige avsløring av at 700 norske forskere har publisert i «røvertidsskrifter». Rektor ved OsloMet, Curt Rice, slutter seg til og sier at den norske publiseringsindikatoren «er utvilsomt en del av årsaken til røverpubliseringen».

Vi representerer et utvalg på dekannivå, UHR-Publisering, med ansvar for å forvalte og videreutvikle publiseringsindikatoren. Vi lytter gjerne til kritikk og forslag til forbedringer, for eksempel å få mer fokus på kvalitet.

Men vi forstår ikke at indikatoren kan være årsak til problemet når fellesnevneren for de 700 norske forskerne er at de ikke holdt seg til listen over godkjente tidsskrifter som er grunnlaget for indikatoren.

Siden indikatoren ble innført i 2004, har det vært en enorm vekst internasjonalt i antall røvertidsskrifter. Invitasjoner til å publisere kommer nå daglig til forskeres e-post. Veksten kom sammen med overgangen til åpen tilgang og forfatterbetaling.

Vi har fulgt veksten på nært hold, så å si tidsskrift for tidsskrift, og forsøkt å verne norsk forskning mot røveri gjennom listen over godkjente kanaler. Vernet virker. Norske forskere utgjør to promille av de som har publisert feil i Aftenpostens internasjonale undersøkelse. Men Norge står for sju promille av verdens forskning. Vi må være blant landene hvor problemet er minst.

Publiseringspresset i forskningen er internasjonalt og merkes særlig når forskere søker ekstern finansiering eller stillinger og opprykk. Presset er særlig stort i land med magre grunnbevilgninger til forskningsinstitusjoner. Norge er ikke blant disse landene.

Vi har forsøkt å verne norsk forskning mot røveri gjennom listen over godkjente kanaler. Vernet virker.
Vidar Røeggen, Gunnar Sivertsen og Anne Kristine Børresen
UHR-Publisering

I 2013 viste en evaluering av publiseringsindikatoren at en femtedel av norske forskere ikke publiserte. Dette visste vi ikke før vi fikk indikatoren. Ved UiT – Norges arktiske universitet målte man senere andelen til en fjerdedel blant egne forskere. Også UiO har målt dette, men aldri offentliggjort tallene.

Rektor Svein Stølen har rett i at de årlige 35 milliarder til norsk forskning krever ansvarlig bruk. At en femtedel av norske forskere ikke publiserer, er et større tap for samfunnet enn at under to prosent av dem har betalt for å publisere på feil sted.

Evalueringen viste at flere av forskerne har begynt å publisere etter at indikatoren kom. De som allerede publiserte, har ikke økt sin aktivitet. Noen steder brukes indikatoren lokalt til å få flere med i forskningen. Vi er enige med rektor Dag Rune Olsen ved Universitetet i Bergen, som sier til Aftenposten at lokal bruk er lærestedets eget ansvar, ikke myndighetenes. På nettsiden til Norsk publiseringsindikator (NPI) finnes våre forslag til ivaretakelse av ansvaret.

UHR-Publisering har støttet overgangen til åpen publisering med flere konkrete forslag som ennå ikke er satt i verk av de statlige organene som har ansvar for dette. Vi står også bak det vellykkede initiativet for å snu de nasjonale tidsskriftene i humaniora og samfunnsvitenskap til åpen tilgang. Samtidig ser vi en klar sammenheng mellom åpen tilgang, forfatterbetaling og røvertidsskrifter. I forhold til røveriet er indikatoren et vern, ikke en årsak.

En forkortet versjon av innlegget er publisert i Aftenposten