Universitetslektor Nanna Hauksdottir viser til Kvalifikasjonsrammeverket, der kvalifikasjoner beskrives gjennom læringsutbytte og ikke gjennom innsatsfaktorer. Illustrasjonsfoto: Skjalg Bøhmer Vold
Universitetslektor Nanna Hauksdottir viser til Kvalifikasjonsrammeverket, der kvalifikasjoner beskrives gjennom læringsutbytte og ikke gjennom innsatsfaktorer. Illustrasjonsfoto: Skjalg Bøhmer Vold

Kontekstløst om pensum

Litteratur. Pensum-debatten er overraskende kontektsløs, mener universitetslektor Nanna Hauksdottir, som viser til at det ikke står pensum i noen forskrifter eller i Kvalifikasjonsrammeverket.

Publisert

Debatten om pensum her i Khrono er overraskende kontekstløs i lys av pensum sin historiske plass i høyere utdanning og nye forutsetninger ved innføring av kvalifikasjonsrammeverket. Både Engelsrud og Samdal debatterer begrepene pensum og sentral litteratur som om det gjaldt semantiske øvelser uavhengig av begrepenes funksjon i styring av utdanning.

I motsetning til sentral litteratur har pensum hatt en formell styrende funksjon for studenters læring. Wikipedia gir en definisjon som harmonerer godt med den gjengse oppfatning og anvendelse: «Benevnelse på de tilmålte stykker lærestoff i form av kapitler eller bøker som skal være lest eller gjennomgått som bakgrunn for å gå opp til en prøve, tentamen eller eksamen, alternativt gått gjennom i løpet av en gitt periode». Store norske leksikon gir følgende definisjon: «Den del av et lærestoff som skal gjennomføres i en bestemt tid eller legges opp til en eksamen», men føyer til: «Etter Kunnskapsløftet fra 2006 er pensum blitt erstattet med kompetansemål for hele grunnopplæringen. Den enkelte skole kan likevel operere med et gitt pensum som skal dekke noen kompetansemål».

I motsetning til sentral litteratur har pensum hatt en formell styrende funksjon for studenters læring.
Nanna Hauksdottir
Universitetslektor, UiT

Pensum betyr med andre ord nøye tilmålt mengde obligatorisk lesestoff, som igjen skal danne grunnlag for eksamen. Samtidig er det faktisk «erstattet med kompetansemål» etter Kunnskapsløftet, det vil si etter innføring av Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR).

Det skulle ikke være nødvendig her å gjengi at innføring av kvalitetsreformen representerte et paradigmeskifte; med endring av fokus fra det som puttes INN i utdanningen (undervisning og pensum) til den kompetansen studentene kommer UT med etter endt læringsaktivitet. Gjennomgang av hjemmesidene til landets høgskoler og universitet viser imidlertid at det fortsatt i stor grad opereres med detaljert pensum; og siste dagers debatt kan også tyde på at man ikke fullt ut har tatt innover seg de reelle konsekvensene av kvalitetsreformen. «Det grunnleggende element i et kvalifikasjonsrammeverk er at kvalifikasjonene beskrives gjennom læringsutbytte og ikke gjennom innsatsfaktorer».

Det er læringsutbyttebeskrivelser som i dag er det styrende element for studentenes læring. I tråd med constructive alignment (Biggs & Tang, 2011) skal læringsaktivitetene utformes slik at de støtter opp om studentenes læring, og eksamen skal teste i hvilken grad de har oppnådd det forventede læringsutbytte. Når pensum oppgis med et gitt antall sider er det et skal-krav, alle sidene skal leses, og det vil nødvendigvis innebære et krav om testing.

Både studenter og undervisere står da overfor et dobbeltkrav, vurdering av sluttkompetanse via læringsutbyttebeskrivelser på den ene siden og samtidig gjengivelse av innhold i en gitt mengde litteratur. Hva blir da det styrende element, læringsutbytte eller pensum? Dersom pensum definerer eksamen har man satt kvalifikasjonsrammeverket over sidelinja og vektlagt innholdsfaktorer fremfor utbytte. Hvis eksamen derimot handler om i hvilken grad studenten har oppfylt læringsutbyttebeskrivelsene kan man undre seg over hvilken rolle det har å gi krav om lesing av et nøye angitt pensum.

Etter innføring av kvalifikasjonsrammeverket er pensum nødvendigvis ute. Ikke fordi begrepet i seg selv virker lite stimulerende for studentenes læring som Samdal mener, eller fordi litteraturbegrepet «impliserer et friere forhold til tekstene» (som det i og for seg antakeligvis gjør), men rett og slett fordi pensum står i et motsetningsforholdet til kvalifikasjonsrammeverket. Pensum versus kvalifikasjonsrammeverket utgjør to ulike pedagogiske tenkesett som vanskelig lar seg forene. Pensumstyring fokuserer på et gitt og definert innhold og stiller stramme krav til måten læringsutbyttene kan oppfylles på. Det vil alltid være mange veier å gå for å oppfylle et forventet læringsutbytte og studentens skapende og utforskende evne utfordres i liten grad ved snevre pensumangivelser. I tillegg er livslang læring et mål hvor en vesentlig kvalifikasjon for studentene er evne til selv å finne litteratur og vurdere kilders kvalitet og pålitelighet. Pensum med eksakt antall sider som skal leses styrer studentene mot ensretting av lesing med liten sannsynlighet for at de søker andre kunnskapskilder.

Det betyr ikke at litteraturangivelser skal forkastes. Kunnskapstilfang fra bøker og andre kilder er sentral i enhver utdanning, og studentene vil trenge hjelp til å orientere seg i tilgjengelig faglitteratur. Her kommer begrepet «sentral litteratur» inn, som gir en bred oversikt over sentrale og aktuelle kilder, som hjelp og inspirasjon til studentene i deres arbeid mot å oppnå den forventede læring.

Det kan avslutningsvis bemerkes at mens mange utdanningsinstitusjoner fortsetter med å angi bestemt pensum nevnes ikke pensum i noen lover eller forskrifter for høyere utdanning og forekommer hverken i NKR dokumentene eller i NOKUTs forskrift for kvalitetssikring av høyere utdanning.​