Stølen: Kunnskapsbærerne fra UiO har utfordret i over 200 år

«Hvor viktig er universitetet for samfunnet? Hva vil det si å for et samfunn å ha mange – eller få – universitetsutdannede innbyggere? Hvilken samfunnsmessig rolle har slike folk hatt på samfunnets ulike arenaer?»

Slik begynner bind åtte i bokserien som ble laget til Universitetet i Oslos 200 års jubileum i 2011. Boken er skrevet av historieprofessor Jan Eivind Myhre, og har den fantastiske tittelen «Kunnskapsbærerne». Boken handler om det Myhre kaller «universitetets folk».

Av all påvirkning vårt universitet har hatt på samfunnet, er ingen av større betydning enn universitetets folk. Alle de som har utviklet og tilegnet seg kunnskap gjennom alle årene, og virket i samfunnet rundt oss med denne kunnskapen.

Universitetets folk fungerer som kunnskapsbærere – inn i universitetet og ut av universitetet. Dere har bidratt til kunnskapsutvikling innen deres felt, og hos veiledere, studenter og kolleger i inn- og utland.

For få uker siden hadde jeg gleden av å legge ned grunnsteinen for det nye jussbygget ved Tullinløkka rett bak oss – Domus Juridica. Grunnsteinen var ikke en stein, men en gjennomsiktig beholder, hvor jeg på universitets vegne la inn en symbolsk gjenstand. Gjenstanden vi valgte var selve lovsamlingen, med Norges lover fra de siste 330 år.

Et godt symbol – både på juristenes og universitets rolle i nasjonsbyggingen fra 1811 og frem til i dag. Et godt symbol også på den digitale brytningstiden vi er inne i. Alle som har studert eller undervist juss har et nært forhold til denne røde tykke boken. Men dagens jusstudenter forholder seg langt mer til den elektroniske utgaven – selv på eksamen – som jo har blitt digital. Kanskje vil morgendagens studenter knapt forholde seg til boken som sådan. Likevel vil de bli bærere av kunnskap; bærere av god rettspraksis. Bærebjelken i fremtidens retssstat.

Slik har det vært på stadig nye områder for universitetene. Samfunnet endrer seg - mens samfunnsoppdraget er uendret. Leksikonet, som tidligere var påkrevd i alle møblerte hjem, har blitt utdatert i papirform. Mitt lokale loppemarked har tilføyd leksikon på listen over uønskede og usalgbare gjenstander, sammen med tykke tv-er og dataskjermer. Samtidig har Store norske leksikon på nett blitt en av UiOs største formidlingsarenaer – en kunnskapsbærer med stadig oppdatert og forskningsbasert innhold.

Teknologiutviklingen har ikke gjort universitetene overflødige – snarere har universitetene blitt enda viktigere for samfunnets evne til både å skape nye teknologier, og forstå teknologien i en samfunnsmessig og menneskelig kontekst. Vi bærer staur for samfunnet og bidrar til at staurene samles. At tanker og ideer sees i sammenheng. Det handler om mer enn innovasjon og arbeidsplasser. Det handler om hva vi er som individer og som samfunn.

Mange av oss som har vårt daglige virke på Blindern fikk oss en støkk da vi gikk av t-banen 3. september, på dagen for selveste UiOs årsfest. «Challenge yourself» var budskapet i meterhøye bokstaver på broen over t-banen, der vi er vant til å lese «Min framtid lå på restetorget». Avsenderen var vår konkurrent og samarbeidspartner NTNU.

Les også:

Hvordan skal man reagere på noe slikt? Med sjokk og vantro, eller med overbærenhet og et skuldertrekk? Skal man reagere som akademiker, kan man se det som et interessant utslag av det den danske statsviteren Ove Kaj Pedersen har kalt «konkurransestaten». Statlige virksomheter som i stadig større grad ser på seg selv som konkurrenter og dermed bruker store statlige ressurser for å vinne over andre statlige virksomheter - med et nasjonalt perspektiv.

Vi er selvfølgelig ikke høyt hevet over utfordringene ved moderne kommunikasjon. Realiteten er at også Universitetet i Oslo inngår i en slik konkurranse, selv om vi liker å se ut av landet. Vi må kjempe for bevilgninger, for å tiltrekke oss studenter og ansatte og for å være attraktive partnere for utenlandske universiteter. Vi må – enten vi liker det eller ikke – profilere oss.

Det store spørsmålet er hvordan. Da vi i år for første gang stilte med egen båt under Arendalsuka, ble vi kritisert for å bruke for mye tid og ressurser på å gjøre oss lekre for politikere og næringsliv. Evalueringen viste at over 1600 personer hadde vært tilstede på våre totalt 30 arrangementer. Bak alle disse arrangementene sto det engasjerte fagpersoner – kunnskapsbærere – som formidlet og diskuterte sitt fag med sine «spesialiserte offentligheter». Temaer og innhold styrte kunnskapsmiljøene selv.

Det arrangementet som trakk aller flest folk handlet om selvmordsforebygging. Ledende kunnskapsbærere fra UiO som diskuterte håndteringen av et alvorlig samfunnsproblem med representanter fra helsevesen, pasientorganisasjoner, pårørende og etterlatte. Pasienter som argumenterte så vi og de ansvarlige helsepolitikerne bleknet.

For meg er dette et eksempel på hvordan og hvorfor UiO skal delta på slike arenaer – vår profil er faglighet, vår merkevare er vår forskning, våre ansatte og våre studenter. Kunnskapsbærerne! Vi må ha en logo, vi må ha nettsider, og vi må drive studentrekruttering. Men for å profilere oss må vi først og fremst vise frem universitetets folk. Våre bærere av kunnskap har utfordret ideer, makthavere og autoriteter i 207 år – det skal våre kunnskapsbærere fortsette med.

Den sterke akademiske kulturen ved UiO er skapt i felleskap av universitetets folk. Men vår akademiske kultur, vårt akademiske ordskifte og vårt universitetsdemokrati må røktes – det må stadig utvikles og hegnes om. Som både studenter og fagpersoner håper jeg dere har opplevd UiO som et sted hvor dere fritt har kunnet uttrykke dere, hvor deres bidrag har blitt verdsatt og hvor dere har blitt oppfordret til å delta i kunnskapsdialogen både internt og med samfunnet rundt oss.

For at vi skal nå våre faglige ambisjoner, som enkeltmennesker, sentre, institutter, fakulteter og universitet, er vi helt avhengig av en slik åpen og inkluderende kultur. Det skal være høyt under taket, og det skal være rom for å være uenig med både den formelle ledelsen og med de uformelle autoritetene i fagmiljøene. Jeg er svært glad for at våre studenter og yngre forskere deltar så aktivt i universitetsdemokratiet og i samfunnsdebatten. Det viser vårt universitets sterke ryggrad.

Dere går nå videre i karrieren og i livet. Dere har stått løpet ut og krysser i dag en målstrek. Uansett om dere fortsetter deres karrierer innenfor eller utenfor akademia: dere vil alltid være blant universitetets folk, og blant kunnskapsbærerne som utvikler vårt samfunn videre.

(Dette er en noe forkortet versjon av talen som rektor Svein Stølen holdt til 109 doktorer ved Universitetet i Oslo nylig. Hele talen kan leses på Rektorbloggen.)