Khrono 5 år: Ny innsikt. Hver dag.

Publisert - Sist oppdatert
Khrono vant Fagpresseprisen i 2014 etter kun åtte måneder på lufta. Foto: NTB scanpix

Khrono vant Fagpresseprisen i 2014 etter kun åtte måneder på lufta. Foto: NTB scanpix

Jubileum. En avis som systematisk og hver eneste dag dekket hele sektoren, som var opptatt av universitets- og høgskolepolitikk, studentpolitikk og studenthverdag på nasjonalt plan, eksisterte ikke for fem år siden, skriver redaktør Tove Lie.

Khrono har snart lagt sitt 5. år bak seg. Vi er inne i jubileumsmåneden april. Fem år er som en barnebursdag å regne, men vi velger å benytte anledningen til å feire, blant annet med en debatt om ytringsfrihet og ytringsrom i akademia i morgen, torsdag 5.april.

Selv erfarer vi i Khrono at det har skjedd noe på dette området på fem år, men at det fortsatt er et godt stykke igjen til tingenes tilstand er slik de absolutt burde være. Stadig flere våger å ytre seg, men fortsatt er det altfor mange som helst vil sitte stille i båten og håpe at noen andre tar kampen om de viktige sakene. Det er fortsatt veldig mange som velger å tie.

På samme måte som alle institusjonene burde streame styremøtene sine offentlig - og la opptakene ligge ute i etterkant - bør også alle ha en offentlig debattarena.
Tove Lie
Redaktør, Khrono

Fortsatt er det altfor mange saker og dokumenter som blir forsøkt unntatt offentligheten, og dermed kritisk debatt. Det er for mange møter og seminarer som noen «glemmer» å informere om, selv om det for eksempel på OsloMet er 12-13 ganger så mange kommunikasjonsmedarbeidere som det er uavhengige journalister, som har som sin egentlige oppgave å legge til rette for åpenhet og innsyn.

I begynnelsen da Khrono-journalistene ringte rundt, som lokalavis på landets største høgskole, Høgskolen i Oslo og Akershus, var det mange som vegret seg for i det hele tatt å snakke med oss, for ikke å si ytre seg kritisk. Og vi fikk mange tips om saker og kritikkverdige forhold som burde vært omtalt, men som ingen ville fronte. Som en følge av dette kom flere viktige saker ikke ut i offentligheten.

Ganske mye har skjedd siden vi i 2013 lanserte avisen med det rare navnet. Khrono var virkelig ikke min favoritt når det gjaldt navn, men i avisstyret har ikke redaktøren stemmerett. Så det ble Khrono, basert på tidsguden i gresk mytologi og på vanskeligste mulige skrivemåte fordi det var det eneste ledige Khrono-domenet vi fant. Men nå kan ikke navnet være noe annet - og vi har fylt det med innhold.

På lanseringsdagen 22. april 2013 var det kor - og tale fra daværende rektor Kari Toverud Jensen. Hun så med blandede følelser fram til å få en kritisk og uavhengig vaktbikkje bjeffende i bakgården fordi det kan være ubehagelig å få et kritisk søkelys på seg som institusjon. Khrono startet som en lokalavis for daværende HiOA. Men som vi har sagt før; det er ingen grunn til å frykte en uavhengig og kritisk avis så lenge man ikke gjør noe kritikkverdig.

Men rett som det er så gjør noen noe som noen vil mene er kritikkverdig, likevel. Og at man da må tåle offentlighet og åpenhet om slike saker, bør være en selvfølge, selv om det kan være ubehagelig både for ledelse og andre involverte. Ikke minst er debatten fra Høgskolen i Sørøst-Norge og debatten om hvor de skal feire universitetsstatus et godt eksempel. Det er en legitim debatt, som det er bra kommer ut i offentligheten.

Jeg vil gjerne benytte 5-årsjubileet i Khrono til å takke daværende høgskolestyret ved HiOA som hadde mot til å opprette en kritisk og uavhengig avis, og jeg er veldig glad for at jeg fikk redaktørjobben. Det er ingen enkel oppgave å drive kritisk journalistikk på sine egne eiere, og kan hende visste ikke det daværende høgskolestyret konsekvensen av hva de faktisk vedtok.

Men oppsummert i 2018 mener jeg bestemt at Khrono har utgjort en forskjell, som det heter. Og vi er bare såvidt i gang.

Det er viktig å ha en kritisk offentlighet på den enkelte høyere utdanningsinstitusjon, enten det er universitet, høgskole eller vitenskapelig høgskole. Redaktørstyrte lokalaviser eller andre uavhengige debattfora har en viktig funksjon i det enkelte universitets- og høgskoledemokratiet. Og dette demokratiet omfatter ikke bare de ansatte, men også studentene.

På samme måte som alle institusjonene burde streame styremøtene sine offentlig - og la opptakene ligge ute i etterkant - bør også alle ha en offentlig debattarena. Hvis ikke de akademiske institusjonene skal gå foran når det gjelder åpenhet og innsyn og kritiske ytringer og debatt - hvem skal da gjøre det? Og hvor er de lokale ansatte eller studentene som pusher på for å få et slikt forum?

Khrono er et slikt forum for OsloMet. For de som skulle leve i den villfarelsen at vi ikke er det, kan ta en prat med dagens rektor, som med ujevne mellomrom anklager Khrono for både å komme med fake news, løgner og konstruerte interne konflikter, enten det gjelder varslingssaker som forsøkes hemmeligholdt, flytteplaner fra Kjeller til Lillestrøm, kutt i administrasjonen, rektorens egen lønn eller ansettelse av organisasjons- og virksomhetsdirektør i flere omganger. For ikke å snakke om navnesaken OsloMet eller synspunkt om at ikke alle trenger å kunne norsk fra dag én som ansatt ved det nye universitetet.

Det ligger i sakens natur at rektorer og direktører ikke bestandig er like fornøyd med å bli kikket i kortene eller utsatt for kritisk journalistikk. Men Khrono ville ikke gjort jobben sin uten. Samtidig er rektor Rice raus med bursdagsgaver og ros når vi markerer oss med det han mener er gode saker eller vi høster priser ute i verden, for ikke å si når han teller opp hvilken rektor som er mest profilert i landet.

Det er lenge siden noen ved OsloMet - ihvertfall høyt - har gitt uttrykk for at Khrono svekker omdømmet til institusjonen, noe som ble påstått relativt hyppig i begynnelsen. Men uansett er det ikke Khronos oppgave å drive omdømmebygging av OsloMet. Min påstand er likevel at Khrono har bedret OsloMets omdømme gjennom å kontinuerlig og kritisk dekke forvaltningen av 2,5 milliarder skattekroner.

Ledelsen ved OsloMet sluttet seg til redaksjonens og Khrono-styrets ønske og redaksjonelle ambisjoner om å være noe mer enn en lokalavis på campus i Oslo og Akershus. Som nystartet avis i sektoren for fem år siden så vi at det var et ledig nasjonalt rom for en riksdekkende nisjeavis for høyere utdanning og forskning.

Selv om flere lokale universitetsaviser hadde holdt på i mellom 15 og 25 år, så hadde ingen av dem tatt den nasjonale og riksdekkende posisjonen på området. Selv om Aftenposten til tider skrev om universitets- og høgskolesektoren, så gjorde de det ikke jevnlig. Morgenbladet hadde sitt bidrag en gang i uka på papir, Klassekampen hadde sine ukentlige sider, fagforeningsbladet Forskerforum hadde og har sin nisje, og DN har sitt blikk på sektoren. Forskning.no er sektorens egen avis når det gjelder forskningsjournalistikk og forskningsformidling. Og for ikke å snakke om alle akademiske tidsskriftene som finnes der ute.

Men en avis som systematisk, hver eneste dag, dekket nyheter og aktualitet for hele sektoren, som var opptatt av universitets- og høgskolepolitikk og studentpolitikk og studenthverdag på nasjonalt plan var ikke der.

Landets mainstreammedier dekket kommunereform og politireform grundig, men hvem dekket strukturreformen i UH-sektoren på nasjonalt plan? Ingen, før Khrono dro igang. Hvem skrev om uenigheten om finansieringen i sektoren, om spenningene mellom de unge og de gamle universitetene, om intern maktkamp i Universitets- og høgskolerådet, om alle de ubrukte milliardene i sektoren, om prioriteringene i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, om de skandaløse nasjonale resultatene på sommerkurset i matte for lærerstudenter, om seksuell trakassering i sektoren lenge før #metoo var et offentlig begrep og om forslaget om å teste ut foretaksmodellen i UH-sektoren.

Og hvem gjorde noe mer enn bare å klippe og lime inn pressemeldingen om evalueringen av Sentre for forskningsbasert innovasjon (SFI) når det ble lagt fram en mandag i den stille påskeuka? Bare for å nevne noe.

Jeg mener at Khrono har utgjort en forskjell. Da vi i juli 2013 skulle dekke samordnet opptak til høyere utdanning var det en eneste enslig Khrono-journalist på kunnskapsministerens pressekonferanse. I fjor var det stinn brakke, livestream og stor oppmerksomhet rundt opptaket. Det at Khrono finnes som et nasjonalt organ gjør også at andre aviser blir mer oppmerksomme på UH-sektoren og det skjerper konkurransen.

Som redaktør er jeg selvfølgelig for et mangfoldig mediebilde, også i universitets- og høgskolesektoren. Men jeg mener samtidig at det er både behov og plass til en større nasjonal avis enn det noen av dagens nisjeaviser er. Kunnskapsdepartementet har et samlet budsjett til høyere utdanning og forskning på 45 milliarder kroner og hvem følger med på det med et kritisk, for ikke å si folkeopplysende blikk? Og det er fortsatt 15 statlige og 16 private høyere utdanningsinstitusjoner som ikke har sin egen avis. Enkelte region- og lokalaviser dekker sine respektive utdanningsinstitusjoner, men ingen har det overordnede daglige blikket.

Khrono har verken brukt konsulenter eller dyre strategiske rådgivere for å bygge opp avisen til det vi er i dag, men det har skjedd utifra redaksjonelle vurderinger. Jeg er stolt over at Khrono i løpet av våre fem første år har fått fire mediepriser og vært nominert til en femte. Og jeg er utålmodig etter at vi forhåpentligvis om ikke altfor lenge kan få flere eiere og dermed flere ressurser til å vokse og gjøre en enda bedre redaksjonell jobb - og bli en enda mer solid avis enn den vi lager i dag. Det er et stort potensial.

Det er ingen hemmelighet at Khronos eier, OsloMet, siden våren 2017 har vært på jakt etter å utvide eierskapet i avisen, nettopp for å styrke posisjonen som sektoravis, noe nåværende rektor Curt Rice lanserte allerede i november 2016, ett år etter at høgskolens styre hadde vedtatt en ny formålspragraf om at Khrono i tillegg til å lage lokale saker også skulle ha et nasjonalt og gjerne internasjonalt perspektiv. Khrono fikk også oppnevnt et nytt styre, der de fleste er eksterne og styreleder er tidligere prorektor ved Universitetet i Bergen, Anne Lise Fimreite. Og at våre eiere nå er i dialog med flere interessenter, ulike steder i landet, og blant annet Universitetet i Bergen er redaksjonen positiv til.

Vi startet opp med et utstrakt samarbeid og stoffutveksling med de øvrige tre universitetsavisene, men etterhvert har både NTNUs og UiOs egne aviser avsluttet samarbeidet med Khrono, og de helt legitime strategiske vurderingene som ligger bak dette, må vi selvfølgelig bare respektere. Men vi beklager det.

De øvrige universitetsavisene, samt Panorama i Molde, deler fortsatt stoff seg imellom, og nyhetsavisen På Høyden til Universitetet i Bergen bruker fortsatt stoff fra alle de andre avisene.

Khronos siste leserundersøkelse viser at vi har relativt få overlappende lesere med de øvrige universitetsavisene - rundt 16-18 prosent. Selv om Khrono i hovedsak er en avis som folk leser på jobben, så ser vi at stadig flere leser oss på kveld og i helger og ferier. Påsken i år hadde vi en trafikkøkning på 67 prosent, sammenlignet med påsken i fjor.​

Og et ikke så rent lite poeng til slutt: Pengene vi lager avis for, både På Høyden, Uniforum, Universitetsavisa, Khrono og Panorama - kommer alle fra samme sted - i hovedsak fra staten via Kunnskapsdepartementet.

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Politihøgskolen. Når ledelsen konkluderer med at de ikke har det så verst på Majorstua, mener jeg at de setter seg selv og de ansatte i fokus, og ikke hva som er best for utdanningen av kompetente politifolk, skriver politistudentleder Martin Danielsen.

Studiestart. Vi er kanskje kommet til et punkt der gamle universiteter bør være villige til å se om det kan komme noe godt fra høyskolene, skriver rektor Arne Krumsvik og utfordrer U5-fraksjonen i akademia.