Forskersamfunnets rolle i arbeid for bærekraftig utvikling

Det kan fortsatt være mulig å oppnå en bærekraftig utvikling og samtidig dekke grunnleggende behov for alle. Målet for samfunnsutviklingen må da dreies fra videre vekst mot en utviklingsstrategi der målet er rettferdig fordeling av ressurser og et forbruk som ikke overstiger jordens tålegrenser. Forskersamfunnet kan spille en viktig rolle for å bidra til en slik utvikling.

Norske universiteters rolle i forhold til FN’s bærekraftmål (Sustainability Development Goals, SDGs) ble nylig diskutert ved en konferanse ved Universitetet i Bergen (UiB). En viktig artikkel om bærekraft utgått fra Sustainability Research Institute, University of Leeds, ble publisert i Nature Sustainability bare få dager før møtet og ble ikke diskutert ved konferansen. Forfatterne har studert hvilket nivå av biofysisk ressursbruk som kan tillates uten å overskride planetens tålegrenser.[1]

«The world has enough for everyone's need, but not enough for everyone's greed.»

Dette sitatet fra Mahatma Gandhi er dekkende for hovedfunnene i Nature-studien. Ved en rettferdig fordeling av ressursene globalt, kan eksisterende ressurser dekke et minimum av fysiske behov som ernæring, tilfredsstillende sanitærforhold, tilgang til elektrisitet og utryddelse av ekstrem fattigdom for alle mennesker, uten at planetens tålegrenser overskrides. Men dette krever er sterk reduksjon i forbruk blant alle som i dag bruker atskillig mer enn det minimum som er nødvendig for å dekke basisbehovene.

Hvis vi ikke lykkes med å nå bærekraftmål 13, «å iverksette akutte tiltak for å bekjempe klimaendringer og deres innflytelse», kan det bli umulig å oppnå mange av de andre målene. Mange landområder forventes å bli ubeboelig på grunn av klimaendringene. Dette kan før til massemigrasjon av klimaflyktninger. Manglende kontroll av klimaendringene gjør det vanskeligere å redusere fattigdom (bærekraftmål 1), og det går ut over både matproduksjon (mål 2) og vannressurser (mål 6). Det blir vanskeligere å oppnå god helse (mål 3) og å sikre livet både på og under vann (målene 15 og14).

Det må sikres at arbeidet for å nå andre bærekraftmål ikke skjer ikke på bekostning av en helt nødvendig reduksjon av menneskeskapte klimagassutslipp. En av forfatterne av Nature-studien, Andrew Fanning, sier det slik: «Resultatene våre tyder på at noen av FN’s mål for bærekraftig utvikling, som for eksempel bekjempelse av klimaendringer og deres innflytelse, kan bli undergravd av å arbeide for å nå andre mål, særlig mål som fokuserer på vekst eller som krever høy grad av menneskelig velvære».

Lucas Chancel og Thomas Piketty har vist at overforbruk blant rike er en vesentlig årsak til høye klimagassutslipp. Den rikeste ti-delen står for nesten halvparten av globale utslipp. Hvis denne gruppen reduserte sine utslipp bare til gjennomsnittlig EU-nivå, kunne globale utslipp vært redusert med rundt en tredjedel.

Bærekraftmål 10 om «å redusere ulikhet innen og mellom land» er også en forutsetning for å oppnå mål 1 om «å få slutt på fattigdom i alle former og overalt». Fattigdom kan ikke utryddes på en bærekraftig måte uten en sterk omfordeling av globale ressurser.

Såkalt «grønn vekst» er bedre enn dagens fossilbaserte økonomiske vekst. Men grønn vekst vil bare redusere utslippene i den utstrekning den erstatter vekst basert på fossile brennstoff. Også grønn vekst kan føre til utarming av knappe ressurser og redusert biodiversitet. Forfatterne av studien i Nature antyder at vekstbaserte økonomiske modeller må endres til modeller som ikke forutsetter vekst («steady-state economy») eller som gir «negativ vekst» («degrowth») i rike land.

Et norsk «Climate rapid response team»? Forskningsmiljøene har en viktig rolle å spille ved å identifisere manglende samsvar mellom politisk retorikk og virkelighet. Det er flere eksempler på hvordan politikere misbruker eller misforstår vitenskapelige resultater og feilinformerer offentligheten om konsekvensene av politikken som foreslås. Særlig gjelder dette forskningsfunn omkring hva som skal til for å unngå katastrofale klimaendringer og hvordan ulike tiltak påvirker klimagassutslipp. Det er viktig med forskningsbasert evaluering av grunnlaget for politikken som føres og sannhetsgehalten i medieuttalelser fra politikere og andre. Det finnes et internasjonalt «Climate Rapid Response Team» for vurdering av klimarelaterte utspill i media. Det hadde vært et framskritt om et team med lignende oppgaver kunne etableres i Norge. Slik vil eventuelle feilaktige medieoppslag om klimavitenskapelig spørsmål og effekt av ulike klimatiltak fra politikere og andre raskt kunne korrigeres.

Albert Einstein skal ha sagt: «Those who have the privilege to know have the duty to act». En fremstående representant blant klimaforskere med en slik holdning er James Hansen, tidligere direktør ved NASA Goddard Institute for Space Studies. Han har i mange 10-år spilt en nøkkelrolle for vår forståelse av naturlige og menneskeskapte klimaendringer og er verdenskjent både for sin forskning og for sin aktivisme. Han har deltatt i mange demonstrasjoner mot USA’s klimapolitikk og vært arrestert flere ganger.

Forum for vitenskap og demokrati arrangerte høsten 2017 et seminar med dette som tema. Ved seminaret ble det av mange holdt fram at forskere har et større ansvar enn andre for å si klart fra om og delta i debatten om hva dagens forskning viser vil være konsekvensene av manglende politisk handling i forhold til klimaendringene.

Alle kan bidra. De fleste foredragsholderne ved konferansen ved Universitetet i Bergen, mente at universitetene har en viktig rolle å spille. Men få var inne på hvor store endringer som kreves, slik den nylig publiserte studien i Nature viser. Forfatterne konkluderer som følger[2]: «Funnene våre tyder på at å oppnå universell menneskelig utvikling som er bærekraftmålenes ambisjonen, har potensiale til å undergrave prosesser som er en forutsetning for det en slik utvikling i siste instans avhenger av. Men dette trenger ikke å være tilfellet. Et mer håpefullt scenario vil være at bærekraftmålene endrer sin agenda bort fra vekst mot en økonomisk modell der målet er bærekraftig og rettferdig menneskelig velvære. Men hvis alle mennesker skal leve et godt liv innenfor planetariske grenser, må nivået på ressursbruk for å møte grunnleggende behov, reduseres dramatisk».

Løftet som rektor ved UiB, Dag Rune Olsen, ga om å gjøre UiB klimanøytralt innen 2030 ble godt mottatt av kongressdeltagerne. Både hvordan vi organiserer samfunnet og slik vi selv velger å leve har betydning. Et lite steg i riktig retning kan være å signere et opprop for å redusere klimafotavtrykket blant akademikere og akademiske institusjoner.

[1] Deres forskningsspørsmål beskrives som følger: «what level of social outcomes could be universally achieved if resources were distributed equally?» Og videre: Since our analysis is primarily concerned with evaluating whether a good life can be extended to all people without exceeding planetary boundaries, we have adopted an equal per capita approach to defining biophysical boundaries.

[2] Se omtale av studien også på: https://theconversation.com/is-it-possible-for-everyone-to-live-a-good-life-within-our-planets-limits-91421​​