Gausel: Jeg trodde undervisning og forskning var det aller viktigste

Jeg må innrømme det. Jeg tok feil. Jeg trodde lenge, og mente sterkt, at for universitets og høgskolesektoren var forskning og utvikling viktigst - sammen med undervisning. Mindre viktig, men også nødvendig, var administrasjon. Jeg var blitt lært opp til at utvikling av kunnskap satt i høysete og at undervisningen av kunnskapen fulgte som en naturlig konsekvens. Noe man gledet seg til å ta del i: Å kunne sette ny kunnskap inn i det etablerte kunnskapsbildet og kanskje også utfordre dette bildet og bidra til endring. Tenk! Å ha gleden av å kunne anbefale litteratur til studentene, kanskje også spesifisere noen verk som kunne være dem til direkte nytte innen faget. Og at man kommuniserte dette til dem første dagen når vi samlet oss for første gang. Håpet var at det kunne være som en slags gave; ‘se her, her er det vi har pakket inn til dere. Hva synes dere om det?’.

I min naivitet trodde jeg altså at forskning og undervisning var det prioriterte arbeidet mitt. Det som var viktigst. Det som hadde frister som trumfet alt. Det som virkeliggjorde min faglige eksistens og som var absolutt.

Men, nei.

Som en følge av kunnskapsoverleveringen kom jo også administrasjon. Men mer som noe som var underordnet. En nødvendighet for å kunne samle studenter på rett sted til rett tid, og dessverre; å måtte prøve studentene i kunnskapservervelse og derfor også administrere hvem som svarer på hva. Heldigvis har vi noen fantastiske støttespillere i administrasjonen. De er uvurderlige i vårt felles arbeid. Og man skulle jo kanskje tro at administrasjonen tok seg av all administrasjon.

Men nei, det gjør de ikke. Det vil si, de administrerer og administrerer. Og er strålende i det de gjør. Men det snodige er at vi også administrer. Og ofte administrere vi slik at andre kan følge opp vår administrasjon. Så av alle ting så driver vi på og administrerer, mens administrasjonen altså administrerer.

Så hvilken administrasjon driver jeg på med? Jo, å finne ut av og rapportere inn hvilke undervisningsrom og seminarrom og møterom som er ledige, og hvilke som ikke er det slik at jeg får disse reservert. Finne ut av når og hvordan og hvor det kan søkes om refunderte utgifter i forbindelse med reise slik at jeg kan få mine private midler refundert. Fylle ut søknader om midler til reise. Innrapportering av brukte midler til reise. Søknader om midler til forskning. Innrapportering av brukte midler til forskning. Innrapportering av forskning, og det i flere ulike kanaler med samme informasjon duplisert og innskrevet. Oppdatering av tekst på web. Oppdatering av læringsutbytter og innholdsbeskrivelser. Rapportering om emner, rapportering om studier, rapportering om studenttilfredshet, rapportering om egen tilfredshet, rapportering om egen arbeidssituasjon oppimot i fjor og videre til neste år, rapportering til ulike organer om egenrapport ved studiekvalitet, rapportering til egen organisasjon om egenrapport ved studiekvalitet. Kontakt og oppfølging av studenters medvirkning. Innrapportering av pensum og innskriving av pensum i pensumsprogrammer. Innrapportering av pensum til bokhandler og innrapportering til bibliotek. Søknader om it-hjelp med email og chat om at saken er innrapportert og vil bli behandlet av it når den dag kommer. Søknader og begrunnelser for oppgradering av arbeidsverktøy. Studentkontakt via digitale plattformer, og emailer og blogger og chat. Innrapportering av eksamensoppgaver, innrapportering av mulige sensorer, innrapportering av sensorveiledninger, innrapportering av karakterer på dedikerte digitale plattformer, godkjenning av andres og egne karaktergivninger, innrapportering av begrunnelsesønsker for karakter, innrapportering av klager, innrapportering av svar på klager.

Og sikkert andre ting jeg ikke kommer på.

Man skulle tro dette var underordnet forskning og undervisning? Men nei. Det viser seg hva som er viktigst på en elegant måte. Noe prioriteres. Det vil si, noe har fått tidsfrister. Og de tidsfristene, de er absolutte.

Absolutte tidsfrister. Smak på den. Absolutthet trumfer. Så hva er absolutt? Hva har absolutte tidsfrister? Jo, administrasjon. Det som skal innrapporteres har absolutte frister i forhold til administrasjon; ‘innen 01. august’, ‘innen 31.12’, ‘før vi går ut i ferie’, ‘innen neste semester’, ‘innen 01.04 kl 12:00’ også videre, også videre. Dernest, når det som skal rapporteres og fylles ut har nådd fristene, så har undervisning absolutthet og tidsfrist. Det skal undervises 12.05. kl., 09:00-12:00. Dette kan man ikke fire på. Det skal undervises da. Man kan såklart bli syk og få flyttet undervisningen (eller en kollega kan ta det), men i prinsippet skal det undervises 12.05. kl., 09:00-12:00 (såfremt man har administrert seg slik at rommet er søkt om, reservert og tilgjengelig innen 12.09 kl 14:00).

Til sist, når frister fra administrasjon har blitt tilfredsstilt, og undervisningsfrister har blitt oppfylt; da kan man forske.

Forskning har såklart ingen frister. Istedenfor har man fri. Eller ‘forskningsfri’ som enkelte kaller det.

Å ha fri betyr vanligvis å ha god tid. Da kan man frigjøre seg det som har frister. Forskning har derfor ikke noen absolutthet eller frist som skal nås. Det vil si, det har det jo. Så ikke gå på den. Fristen er der fremme et sted jeg og teamet mitt skal levere artikkelen vi har holdt på med i 4 år eller 1 år, eller 7 år. Men det tidspunktet må nesten flytte på seg. Det skal nemlig leveres en administrativ rapport innen 10.06 om progresjonen i ‘forskningsfrien’ og søkes eksternt med egne rapporter og maler og software og portaler om ekstern finansiering av den administrative rapporten som til sist frigjør ‘forskningsfrien’. Den avgjør jo tross alt om man får ‘fri’ neste år. Så kan jeg og teamet mitt kanskje holde på med artikkelen vi skal levere i 5 år istedenfor 4, i 2 år istedenfor 1 eller i 8 år istedenfor 7.

Forskningen kan tross alt skyves på.​