UH-sektorens nye samfunnsbidrag: Behov for et nytt begrepsapparat?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

De siste årene har UH-sektorens tredje samfunnsoppdrag blitt viet mye oppmerksomhet, både fra politisk hold og fra sektoren internt. Begrepet, som stammer fra nåværende UH-lovs formålsparagraf, har gjennomgått en betydelig endring siden loven ble vedtatt i 2005.

I gjeldende lov er oppdraget beskrevet slik: «universiteter og høyskoler formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i undervisningen av studenter, i egen virksomhet for øvrig og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv».

I dag er vi over i en forståelse som omfatter innovasjon, livslanglæring, bidrag til verdiskapning og alle andre tenkelige former for samarbeid utenfor akademia.

Etter at loven ble innført, ble det gjort forsøk på å definere tellekanter som skulle dekke dette tredje samfunnsoppdraget. Det lyktes ikke. Med utvidelsen av forståelsen av begrepet vi ser i ordskiftet i dag, og omfanget av aktiviteter som faller innenfor, synes utviklingen av et tellekantsystem enda mer fåfengt.

Det viser i all tydelighet at nåværende finansieringsmodell er i utakt med den virksomheten som utøves ved våre institusjoner, og at modellen er moden for revidering. Det er stigende forventninger til vår sektor om aktiviteter utover det å drive utdanning og forskning. Det kan vi lese ut av Stortingsmelding 30 om En innovativ sektor og Stortingsmeldingen om arbeidslivsrelevans som er rett rundt hjørnet, Derfor er det interessant å se på hvordan disse aktivitetene er ivaretatt i forslaget til ny lov som skal vedtas før sommeren.

Tredelingen av UH-sektorens samfunnsoppdrag i utdanning, forskning og formidling er i det nye lovforslaget blitt til fire punkter. Utover det faktum at forskning er rykket frem fra andre til første plass, er det mest interessante at oppgaver som vi i dag omtaler som vårt tredje samfunnsoppdrag, finnes igjen i alle fire punktene på listen.

Forskningsformidling er kommet med i punkt a: «utvikle og spre ny kunnskap». Læring hele livet finner vi innbakt i punkt b: «bidra til et høyt kompetansenivå i samfunnet». Sektorens bidrag til verdiskaping i vid forstand finner vi igjen på listens fjerde punkt: «bidra til en miljømessig, sosial og økonomisk bærekraftig utvikling».

Det er imidlertid vårt tredje samfunnsoppdrag i henhold til lovforslaget jeg ønsker å trekke frem her, nemlig at våre institusjoner skal «bygge virksomheten på og utbre forståelse for respekt for menneskeverdet, åndsfrihet, likeverd, demokrati, likestilling og rettstatens prinsipper», i korte trekk dannelse. Dette oppdraget fanges hverken opp av tellekanter, ei heller er det velegnet til å utløse ekstern finansiering. Desto viktigere er det derfor at dannelsesoppdraget ikke tapes av synet i diskusjonen om sektorens rolle i samfunnet. Dagens bruk av begrepet «vårt tredje samfunnsoppdrag» har tatt en dreining i retning indirekte og direkte bidrag til verdiskaping gjennom kompetanseheving, innovasjon og kommersialisering. Dette er udiskutabelt viktig for at våre institusjoner skal kunne videreutvikle sin rolle i samfunnet. Det er imidlertid uheldig om denne begrepsbruken medfører at dannelse, vårt tredje samfunnsoppdrag i forslag til ny UH-lov, ikke får sin fortjente plass i det offentlige ordskiftet om sektorens rolle.

Når ny lov skal vedtas, er det derfor betimelig å utvikle et nytt begrepsapparat som er bedre egnet til å fange opp kompleksiteten i vår sektors virksomhet.