UH-sektoren kan bidra til å redde liv også i fremtiden

Omstillingen i drift og utdanning vi har sett de siste ukene ved universiteter og høgskoler har vært imponerende. Man har på kort tid klart å omlegge driften til en heldigital hverdag som fungerer bra utfra et brått og uforutsigbart utgangspunkt som raskt fordret nye tanker, ideer og løsninger for veien videre. Ikke bare har man klart å opprettholde et godt funksjonsnivå, men man er også med på den kollektive dugnaden vi er helt avhengig av for å begrense smittespredning og redde liv. Universitets- og høgskolesektoren fortjener honnør for den raske innsatsen og de velfungerende løsningene man har kommet fram til.

Men innsatsen trenger ikke stoppe ved at UH-sektoren akkurat nå bidrar til å senke smittespredningen og redde liv gjennom gode grep i drift og utdanning. For realiteten er at UH-sektoren kan bidra til å redde liv i framtiden også. Og det trenger ikke kun skje gjennom utdanning og forskning. For alle innkjøpene sektoren står for som bidrar til skadelig avskoging og ødeleggelse av natur er med på å øke sannsynligheten for kontakt mellom mennesker og dyr som kan bære på smitte. Hver institusjon bør kartlegge innkjøpene sine som bidrar til ødeleggelse av natur og avskoging, og avskaffe eller begrense slike innkjøp så fort det lar seg gjøre.

En annen helt sentral og rask måte man kan bidra på er ved hva slags mat man kjøper inn i forbindelse med drift. UH-sektoren bør derfor vurdere å gå over til plantebasert catering og innkjøp av mat. Vår bruk av animalsk mat øker faren for smittsomme sykdommer fra dyr til mennesker og i verste fall pandemier. Virus og smittsom sykdom diskriminerer ikke, og Norge er ikke et unntak. Det er lett å kun peke på andre land og kritisere deres matvaner, men smittsomme sykdommer kan også oppstå i Norge. Enten det er kjøtt fra våtmarkeder i Kina eller fra grisebønder i Norge er risikoen tilstede.

Og hvis det skulle være slik at våtmarkedene i Kina er det eneste man ser på som problematisk, så er det fortsatt grep man kan ta. Flere norske universiteter samarbeider med kinesiske institusjoner og kan her bruke sin innflytelse ved å gi beskjed til sine motparter om at bruken av disse må opphøre umiddelbart. Det er lett for Kina og deres akademiske institusjoner å hevde at dette er lokalt anliggende, men coronapandemien viser at det er et tema som berører oss alle og ikke en privatsak. Vi er i vår fulle rett til å si fra, og vi bør.

For pandemier og smittsommme sykdommer behøver ikke utgjøre en like stor fare for mennesker i fremtiden som det gjør i dag. Grådig arealbruk og ødeleggelse av natur samt bruk av dyr i matproduksjon er bare noen av årsakene til at dette skjer. Men det er årsaker selv vi i Norge kan gjøre noe med. Her har sektoren som helhet faktisk en mulighet til å bruke kunnskapen vi sitter på om smittsomme sykdommer ved å vise vei gjennom modige grep og skape gode presedenser i samfunnet når det gjelder egen virksomhet. Noen vil mene det er å slå politisk mynt på en krise. Til det har jeg å si: Hvis den norske kunnskapssektoren ikke våger å diskutere årsakene bak og faktisk handle når vi sitter på kunnskap om løsninger, hva er det egentlig vi holder på med her?