Det er på tide med en holdningsendring: Vi må ta studentene på alvor, skriver rektor Arne Krumsvik ved Høyskolen Kristiania. Foto: Høyskolen Kristiania
Det er på tide med en holdningsendring: Vi må ta studentene på alvor, skriver rektor Arne Krumsvik ved Høyskolen Kristiania. Foto: Høyskolen Kristiania

Det kommer noe godt fra høyskolene

Studiestart. Vi er kanskje kommet til et punkt der gamle universiteter bør være villige til å se om det kan komme noe godt fra høyskolene, skriver rektor Arne Krumsvik og utfordrer U5-fraksjonen i akademia.

Publisert

Denne uken starter over 100.000 ungdommer sitt nye liv som studenter. Dessverre har altfor mange av dem gitt opp allerede før eksamen i mai. Problemet er universitetenes manglende vilje til endring.

Forskningen er ganske entydig om hva som skal til for å oppnå mindre frafall og bedre gjennomføring. Det som gjerne kalles studentsuksess. Det handler om studentenes forventninger, akademisk oppfølging, tilbakemeldinger, samt faglig og sosial integrering.

På alle disse fem faktorene scorer gjerne høyskoler bedre enn de gamle universitetene. Ikke overraskende kan mange høyskoleprogrammer derfor vise til mindre frafall og bedre gjennomføring.

Forskningen er ganske entydig om hva som skal til for å oppnå mindre frafall og bedre gjennom-føring. Det som gjerne kalles student-suksess.
Arne Krumsvik
Rektor, Høyskolen Kristiania

I stor grad handler dette om opplevd relevans. Forelesere som har nær kontakt med de bransjene de utdanner til, har bedre forutsetninger for å presentere temaer og problemstillinger som er hentet fra det arbeidslivet studiet skal kvalifisere til. Relevans handler også om oppbyggingen av et studieprogram og sammenhengen mellom de ulike emnene det undervises i. Studentene forventer at det skal være mulig å få seg en relevant jobb etter utdanningen. Dette er en forventning institusjoner for høyere utdanning må dele og som den enkelte underviser forventes å ha et aktivt forhold til.

Det har vært en debatt om det er en motsetning mellom dannelse og nytte (gjerne formulert som «employability») og om fokus på utdanningens nytteverdi rett og slett kan true den akademiske frihet.

Debatten om hva som skaper kvalitet ved et universitet er viktig, men institusjoner for høyere utdanning kan ikke ignorere at de aller fleste av dagens studenter har et langt liv utenfor institusjonen foran seg.

Les også: Krumsvik inn for landing på Kristiania

Universitetsutdanning er ikke lenger er et elitefenomen. De norske universitetene er blitt breddeinstitusjoner. Dette har de i for liten grad tatt inn over seg. Vi observerer at både yngre og eldre professorer skriver i avisene at det er ungdommene som er problemet – en holdning som ser ut til å ha holdt seg godt helt siden Sokrates' tid. Nå er det på tide med en holdningsendring. Det er på tide å ta studentene på alvor.

Det er ingen tvil om at studentgruppen har endret seg etter hvert som universitets- og høyskoleutdannelse er noe flere får mulighet til å starte på. Vi har også mer innsikt i hva som skaper gode læringsmiljø. Så gjenstår det at institusjonene endrer seg.

I altfor stor grad blir problemet med manglende studentsuksess forsøkt løst gjennom overbooking av studier. Noen møter ikke opp. Mange hopper av. Det finnes fakulteter der to av tre studenter ikke fullfører studiet. Ved å fylle på med flere enn det er plasser til, blir det noen flere som fullfører. Denne høsten har det ved noen universitetsstudier blitt sendt ut tilbud til fire ganger så mange som det er studieplasser.

Dette er ikke en bærekraftig tilnærming. Som Kvalitetsmeldingen slår fast, er lav gjennomføring sløsing med ressurser for den enkelte og for samfunnet.

Problemet med frafall og manglende gjennomføring er noe mange har snakket om lenge. Og noen tiltak er påbegynt eller påtenkt. Men for mange av dagens ferske studenter, er dette altfor lite og altfor sent.

I debatter om behovet for justeringer kan det synes som om enkelte pedagogiske grep oppleves å være under noen universitetsmiljøers verdighet. «Man er jo tross alt et universitet». Men vi er kanskje kommet til et punkt der gamle universiteter bør være villige til å se om det kan komme noe godt fra høyskolene.

I stedet har vi en situasjon der rektorene ved de fem eldste universitetene har startet sin egen lille klubb (U5), fordi de ikke er helt komfortable med at alle de offentlige og private høyskolene nå har fått en plass ved bordet i Universitets- og høyskolerådet. Argumentet for fraksjoneringen er at det skal være mer som splitter enn som samler sektoren.

Les også: Mer som splitter enn som samler oss

Jeg er leder ved en høyskole som aspirerer mot universitetsstatus. Noe av det som bekymrer mest i den prosessen vi har foran oss, er at vi skal bli likere de gamle universitetene i tilretteleggingen av studentenes læringsmiljø. Det vil ikke være i hverken studentenes eller samfunnets interesse.​​