Tusenvis av studenter kom – men blir de værende?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Forrige måned startet tusenvis av forventningsfulle nye studenter på sine respektive studier. Noen fysisk til undervisning på campus, mens andre møtte en hel- eller deldigital studiehverdag. Rekordmange søkte høyere utdanning denne høsten, over 150.000 søkte opptak til universiteter og høgskoler gjennom Samordna opptak, en økning på 8,7 prosent fra i fjor.

Historiske tall viser at dessverre slutter mellom 20 og 30 prosent av disse studentene på det studiet de startet på. Heldigvis går noen videre på et annet studium. Koronapandemien preger UH-sektoren, og det blir spennende å se om flere holder på studieplassene sine nå, eller om like mange eller flere faller fra. Hvordan kan vi bidra til at flere velger riktig første gang og blir værende?

Jeg har i noen år ledet en akkrediteringsprosess i høyere utdanning for Danmarks Akkrediteringsinstitution. Det viktigste vi undersøker i en akkrediteringsprosess er hvorvidt institusjonen jobber tilstrekkelig med å sikre utdanningenes kvalitet og relevans. Men vi ser også på frafall i kombinasjon med gjennomføringstid.

En frafallsanalyse som Uddannelses- og Forskningsministeriet i Danmark nylig har lagt frem, viser at hver tredje student slutter på studiet. Herav ca 16 prosent det første året, og for høyt faglig nivå på studiet er ofte årsaken.

Danmarks akkrediteringsinstitusjon har gjennom et høyt antall akkrediteringsprosesser observert at årsaken til frafallet går langs tre hovedakser. De tre aksene er selve opptaket til studiet, undervisningskvaliteten og studiemiljøet.

For det første er det en klar sammenheng mellom frafall og studentenes karakterer. Undervisningskvaliteten som studentene møter er et annet viktig moment, og omfatter undervisningen og kvaliteten av de didaktiske metoder og det faglige innholdet. Å ha et kvalitetssystem som sikrer tilbakemeldinger og oppfølging av disse, er viktig. For det tredje spiller den faglige og sosiale dimensjonen av livet som student en viktig rolle i forhold til frafall.

Utfordringene i Norge og Danmark har mange fellestrekk. Her hjemme gjøres det mye viktig arbeid mot frafall i institusjonene, og Nokuts studiebarometer avslører årlig hvor studentene mener skoen trykker. Studentforeninger og Studentsamskipnader gjør sitt for å bidra til studentens sosiale dimensjon.

Danmark har riktignok hatt en noe annerledes opptakspraksis enn vi her i Norge. I første kvote er det kun karaktersnittet på førstegangsvitnemålet som teller. I andre kvote gjøres det en helhetsvurdering av søkeren, på grunnlag av egnethet/erfaring. Dersom studiet har fagkrav, vil disse gjelde i begge opptakskvotene. Vanligvis tas 90 % opp i første kvote.

Forbedrede karakterer, tilleggspoeng, alderspoeng m.m. teller altså ikke i opptak til studier via første kvote i Danmark. Her hjemme har det nærmest gått inflasjon i tilleggspoeng, med det resultat at det blir stadig vanskeligere å komme inn på studier. Opptaksgrensene blir kunstig høye for de som ikke søker med førstegangsvitnemål, og bærer ofte preg av års innsats for å forbedre karakterene.

Da Stortinget i juni 2018 behandlet et representantforslag fra Kristelig Folkeparti om å be regjeringen sikre at elever som fullfører et år på bibelskole får to tilleggspoeng ved opptak til høyere utdanning, på lik linje med elever fra folkehøyskoler, ba Stortinget regjeringen om å foreta en gjennomgang av dagens regelverk for rangering av søkere til høyere utdanning, inkludert utdanning som i dag ikke gir poeng, og komme tilbake til Stortinget på en egnet måte. Det er etter min mening på høy tid at en slik gjennomgang foretas.

Likevel, kvoten for førstegangsvitnemål i Norge omfatter bare 50 prosent av de tildelte studieplassene, og gjelder søkere som ikke fyller mer enn 21 år i opptaksåret. Derfor, om man ønsker at tilleggspoengene skal telle mindre ved opptak til høyere utdanning, er det faktisk bare å øke kvoten for førstegangsvitnemål.

Men det løser ikke frafallsproblemet alene – i alle fall ikke i Danmark. Der har flere universiteter sett seg nødt til å igangsette ytterligere tiltak, og møtt frafallet med spesifikke karakterkrav, opptakstest, samt informasjonsmøter og samtaler før og under studiestarten. Tettere oppfølging gjennom faglige mentorer, studiekafé og studiestartsprøver har vist seg å være vellykket. Noen utdanningsinstitusjoner tilbyr til og med forberedende online-kurs som kan gi potensielle studenter et mer realistisk innblikk i studiets innhold.

En forventningsavklaring fra begge sider i tillegg til relevante karakterkrav, kan altså bidra til at de studentene som slipper gjennom nåløyet er de som ikke bare har de beste forutsetninger, men som også har den høyeste motivasjonen for å gjennomføre studiet.

Det høye frafallet koster både for studenten som faller fra, og for utdanningsinstitusjonen og samfunnet. Å sikre best mulig match mellom student og studium, samtidig som vi sikrer studienes utdanningskvalitet og relevans, er derfor etter min mening veien å gå for å motvirke frafallet i høyere utdanning.