Debatt ● Jose Julio Gonzalez
Trumfer «alternative fakta» gjennom i Stortinget?
Vi krever at vi får tjenestepensjonen som vi hadde spart til og inntjent da vi var 67 år – ikke mer, og ikke mindre, skriver professor emeritus Jose Julio Gonzalez.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskningsrådet evaluerte 2011-2018 pensjonsreformen som trådte i kraft 1.januar 2011 (Forskningsrådet. Evaluering av pensjonsreformen (EVA-PEN). 2018). Formålet var å undersøke om man gjennom pensjonsreformen nådde de sentrale målene:
- Økonomisk og sosialt bærekraftig pensjonssystem
- Å legge til rette for en fleksibel og individuelt tilpasset overgang fra arbeid til pensjon
- Å motivere til arbeid
- God fordelings- og likestillingsprofil
- Enkle hovedprinsipper og god informasjon
Professor Axel West Pedersen, OsloMet, medforfatter i Forskningsrådets evaluering skrev: «Tenkningen [pensjonsreformens tekning: min klargjøring] kan kort oppsummeres i slagordet: Det skal lønne seg å arbeide.»
Det var først etter at evalueringen hadde blitt publisert i 2018, at offentlig ansatte fra årskull 1944-1953 oppdaget at de hadde blitt lurt om pensjonsreformen. Skylden hadde kompliserte hovedprinsipper og dårlig informasjon ved politikere og pensjonkassene (brudd mot hovedmål #5). Resultatet for ofrene ble et stort pensjonstap ved å bli stående i jobb etter fylte 67 år pluss levealdersjustering. Oppdagelsen av lureriet kom da vi sluttet i jobben. Meget sent altså, siden vi, på oppfordring fra våre arbeidsgivere, jobbet ekstra lenge, helt til 72 år, eller til og med til 75 år (meg selv), Først da kunne vi søke SPK om tjenestepensjon.
Overraskelsen var stor. Jeg fikk som svar til min søknad: «Din alderspensjon fra Statens pensjonskasse (SPK) er startet fra 01.03.2019. Pensjonen er beregnet til 0 kroner per måned før skatt.» Alle fra årskull 1944-1953 som blir stående i jobb i 5-6 år etter å ha fylt 67 år får den samme beskjed av SPK «Pensjonen er beregnet til 0 kroner per måned før skatt.»
Aldri så galt at det ikke er godt for noe: vi slipper å betale skatt av 0 kroner i tjenestepensjon!
Et eksempel viser hvor «lønnsomt» det blir for årskull 1944-1953 å stole på myndighetens oppfordring å jobbe lenger. En sykepleier, Kari Nordmann, født i 1950, med 600 000 kroner i årslønn har arbeidet siden hun ble 27 år i offentlig sektor og fram til hun fyller 67 år pluss 8 måneder (levealdersjustering for 1950-årskullet). Hvor lønnsomt er det for henne hvis hun blir stående i jobb til 73 år, dersom hun lever til forventet levealder?
Figur 10 i rapporten «Samordningsfellen» ved samfunnsøkonomene Bjarne Jensen, Sindre Farstad og Ragnhild Dahl (tilgjengelig ved Pensjonistforbundet.no) viser at Kari da taper 1,96 millioner i pensjon. Hun har antagelig skattet 30 prosent av inntekten mens hun jobbet. Det utgjør 0,9 millioner kroner i skatt over det 5 år hun jobbet etter å ha fylt 67 år pluss levealdersjustering. I tillegg har hun gitt til Staten som pensjonstap en skjult «skatt» på 1,96 millioner. I tillegg ble hun avkrevet 2 prosent av lønnen i pensjonsinnskudd mens hun fortsatte å jobbe etter 67 år og tapte pensjon. Det blir til sammen 2,92 millioner kroner som hun har gitt til Staten ved å jobbe i 5 år ekstra. Det tilsvarer 584 000 kroner årlig av hennes inntekt på 600 000 kroner for hver av de 5 årene. Siden jeg antar at hun tilsvarer gjennomsnittet, betyr det at sykepleiere i tilsvarende situasjon effektivt bare har fått igjen 3 prosent av inntekten sin i disse fem årene som de jobbet ekstra.
Aps fraksjonsmedlemmer i arbeid- og sosialkomiteen Lise Christoffersen og Rigmor Aasrud, som var fungerende statsråd i arbeidsdepartementet under utarbeidelse av pensjonsreformen, forsvarer samordningsfellen: vi som er født 1944-1953 og jobber lenge er «privilegerte» personer som må tåle det som er praksis er en konfiskasjon. Trumps presidentrådgiver Kellyanne Conway, som innførte begrepet «alternative fakta» som forskjønnelse for usannheter, er sikkert glad for at norske politikere vet å utnytte hennes påfunn for å kaste blør i øynene på folk.
Men egentlig begynte det for 11 år siden. Informasjonen om pensjonsreformen ved Prop. 107 L (2009-2010) var så dårlig at Stortinget stemte for loven uten å forstå dens negative konsekvenser (brudd mot utredningsinstruksen og Grunnloven § 82). Hederlige politikere, ledet av stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen (Sp), har erkjent dette når pensjonsreformens hårreisende konsekvenser dukket opp rundt 2018. På Lundteigens initiativ har Senterpartiet fremmet et lovforslag, Representantforslag 141 L (2019-2020), som vil oppheve uretten.
Innstillingen fra flertallet i arbeids- og sosialkomiteen angående Representantforslag 141 L (2019-2020) varsler om at Stortinget sannsynligvis vil avvise representantforslaget. Flertallets innstilling motsies med klare motbevis av mindretallet i arbeids- og sosialdepartementet. Innstillingen motsies også av oss samordningsfellens ofre. Arbeids- og sosialkomiteen har fått rikelig med fakta. Stortinget diskuterer saken fredag 11. desember.
Angivelig har Norge ikke råd til å returnere tyvegodset – frastjålet pensjon – til oss ofre. Det skal koste så og så mange milliarder som det angivelig ikke er dekning for. Flertallet vil at vi skal tro at pensjonskassene SPK og KLP ikke budsjetterte med at folk født i 1944-1953 kunne ta pensjon ved fylte 67 år. Det er jo det vi krever: at vi får tjenestepensjonen som vi hadde spart til og inntjent da vi var 67 år – ikke mer, og ikke mindre. Flertallet i arbeids- og sosialkomiteen tror såpass på slike usannheter at det ikke skjønner hva som avsløres: at hvis pensjonskassene mangler dekning, må det være fordi Staten har innkalkulert at folk ville gå i samordningsfellen (og tape stort, som stakkars sykepleier Kari Nordmann ovenfor, med tilsvarende gevinst for Staten).
Flertallet toer sine hender og gir skylden for at Stortinget vedtok samordningsfellen til arbeidstagerorganisasjonene. Organisasjonene har protestert og avvist at dette var tilfelle.
Alternative fakta fremmes av arbeids- og sosialkomiteen, foret av desinformasjon fra arbeids- og sosialdepartementet.
Enda vi vet at det finnes stortingsrepresentanter i Høyre, Arbeiderpartiet og Frp, som er enige med oss ofre og som har innsett galskapen, ligger det an til at et flertall av H, Ap, Frp, Krf og V vil stemme ned representantforslaget i dag fredag den 11. desember.
Samordningsfellen har prinsipiell betydning for vårt demokrati. Demokratiet er på vikende front mange steder i verden (Anne Applebaum: «The twilight of democracy.» 2020.) Det skyldes en allmen forfall av politisk integritet. Norges demokrati er i forfall også hvis alternative fakta trumfer gjennom i Stortinget.
NAV-skandalen skyldes bredt svik på alle fronter, også media, rettsvesenet og akademia. Men skandalen hadde ingen konsekvenser for dem som sviktet. Ofrene lider fortsatt under uretten.
NAV-skandalens granskningsutvalg konstaterte at arbeids- og sosialdepartementet brøt utredningsinstruksen (Stortinget ble feilinformert). Det samme skjedde med pensjonsreformen, og med den samme ansvarlige statsråd (arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, Ap). Hun erkjente det konstitusjonelle ansvaret, men hun presiserte: «En statsråds arbeidssituasjon gjør det nødvendig å legge til grunn at embetsverket følger de saksbehandlingsregler og prosesser som er påkrevet.»
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen og fungerende statsråd Henrik Asheim i arbeids- og sosialdepartementet kan ikke påberope uskyld når Stortinget fores med alternative fakta. De har fått kraftig motbør av Lundteigen (Sp) basert på grundige og solide fakta i tre uavhengige rapporter om samordningsfellen. Isaksen og hans våpendrager, statssekretær Vegard Einan – som for øvrig var en glødende motstander av samordningsfellen da han ledet arbeidstagerorganisasjonen Parat – har desinformert i flere avisinnlegg.
Seirer alternative fakta i Stortinget, vil demokratiet svekkes og politikerforakt ta over.
Under Transatlantic Science Week i Washington DC i 2013, innledet kongressrepresentanten, Rush Holt, sin hilsen til oss deltagerne slik: «Amerikanske psykiatere er meget bekymret for den mentale helsen til de ti prosent i USAs befolkning som fortsatt stoler på politikerne.» Torbjørn Røe Isaksen, som var tilstede som kunnskapsminister, har ikke skjønt at Holts selvironi var blodig alvor. Uhederlige politikere vekket til live politikerforakt i USA for flere tiår siden. Utviklingen fortsatte og politikerforakten økte gradvis. Politikerforakten skapte forutsetningen for at Trump kunne bli president og for at alternative fakta kunne råde grunnen.
Sporene skremmer.
