«Klosterliv og akademia er ikke så forskjellig»

Religionen ga henne svar på hvorfor; naturvitenskapen ga henne svar på hvordan. Katarina Pajchel har avlagt klosterløfter og tatt en doktorgrad i fysikk - og hun utmerker seg som en særdeles produktiv forsker.

Dagen til Katarina Pajchel begynner som dagen til de fleste andre: Med kaffe.

— Ikke må jeg stå opp umenneskelig tidlig heller, smiler Pajchel.

Men det er noe ved den 42 år gamle fysikerens morgener som ikke er helt som alle andres.

Akademia og klosterlivet ikke så forskjellig

Pajchel, våkner hver morgen i Sankta Katarina-hjemmet på Majorstua i Oslo, et lite kloster bestående av til sammen tolv nonner — eller søstre.

Etter kaffen, fortsetter stillebønn i kapellet.

— Jeg liker rammene klosterlivet gir meg. Det var kanskje derfor jeg ble værende, sier hun rolig, før hun legger til:

— Jeg likte også rammene jeg fant på universitetet. Det er to ganske parallelle tilværelser; akademia og klosterlivet er ikke så forskjellig, når alt kommer til alt.

Nådde ikke topp 100

Det er ikke bare morgenene i klosteret som gjør at Pajchel skiller seg ut på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), hvor hun underviser lærerstudenter i fysikk.

Pajchel er nemlig også en svært produktiv som forsker, og er den på Høgskolen i Oslo og Akershus som gjennom de siste 10 årene har flest oppføringer i det norske tellekantsystemet for forskere, Cristin.

Hele 542 oppføringer står det på Pajchel, og hun er langt foran neste mann på listen på landets største høgskole, Frode Eika Sandnes, som har 165 oppføringer. På nasjonalt nivå er det bare 13 forskere som har flere oppføringer enn nonnen og fysikeren på HiOA.

— Det har vært mange delforfattere på publikasjonene jeg har vært med på, så selv om det er mange, blir det ikke så mange publiseringspoeng for hver av dem, forklarer hun.

Ikke spesielt mange publiseringer

— Det er allikevel viktig å understreke at dette ikke er veldig spesielt. Mange av mine tidligere kolleger innen partikkelfysikk, både i Oslo og Bergen, jobber på samme måte som jeg gjorde, og de har langt flere publikasjoner enn det jeg har, sier Pajchel.

Oversikten er laget som en bacheloroppgave av studenter på HiOA. Studentene har laget en slags forskningsindeks der man henter ut informasjon fra Cristin-systemet og kan rangere på nye måter, også per individ, noe som tidligere ikke har vært offentlig tilgjengelig, men også noe som er omstridt.

En egen publiseringskultur

Pajchel har en doktorgrad i eksperimentell partikkelfysikk, og hun forteller at grunnen til at hun har så høyt antall publikasjoner som hun har, skyldes måten hun som fysiker har jobbet på.

Hun har forsket for CERN (Den europeiske organisasjon for kjernefysisk forskning), som holder til i Sveits, hvor hun har arbeidet på ATLAS-eksperimentet. ATLAS er en av fire partikkeldetektorer ved LHC-akseleratoren (Large Hadron Collider) hos CERN.

Arbeidet skiller seg ut fra en del andre forskningsmiljøer og fagfelt i Norge.

— Jeg har jobbet med svært store eksperimenter som involverer godt over 3000 medlemmer. Tar man en titt på mange av publikasjonene, er det gjerne artikler på tre til fire sider, men med en forfatterliste på femten til tjue sider, sier hun.

Hun påpeker at det er nødvendig å ha så mange deltagere på et eksperiment, nettopp fordi det krever enorme ressursmengder og kompetanse for å få forskningen til å gå rundt.

Mange forfattere per publikasjon

— Det inngår i det å være ATLAS-forfatter. Man må kvalifisere seg gjennom bestemte regler for å komme inn på den listen. Det er noe miljøet har bestemt seg for at sånn bør det være.

Hun forteller at deler av jobben går med på å gjøre et service-arbeid på eksperimentet, som kan være alt fra teknisk arbeid til skift på natten til lab-arbeid eller analyse.

— Tanken er at vi er alle med på forskningen, og vi må alle være med og dra lasset for at eksperimentet skal gjennomføres, og derfor er det ofte veldig mange forfattere per publikasjon.

Den evige nysgjerrigheten

Pajchel er født i Polen, men flyttet til Bergen som niåring. Interessen for fysikk begynte allerede på videregående. Pajchel, som mange andre, visste ikke hva hun skulle bli når hun ble stor.

— Så oppdaget jeg fysikken i naturfagtimene på videregående.

Pajchel forteller at hun første lurte på om hun skulle bli lærer, men planen endret seg da hun begynte å studere fysikk på Universitetet i Bergen.

— Tiden i Bergen ga mersmak og da vi siden skulle velge retning valgte jeg eksperimentell partikkelfysikk, fordi jeg ønsket å forstå elementære partikler, sier hun, og legger til:

— Det er nøkkelen til å forstå hva alt faktisk er. Det er en veldig spennende kobling mellom å forstå det helt elementære og grunnleggende av hva alt består av, og forstå universitet og universets utvikling, som The Big Bang.

Allerede som masterstudent fikk Pajchel være med i fronten av arbeidet i forskningsmiljøet, men det er ikke bare arbeid med partikler som vekker interesse.

— Fysikk kan åpne for noe større. Den filosofiske tilnærmingen synes jeg er like fascinerende som partikkelnivået. Det er en grunn til at fysikk og metafysikk henger så tett sammen, og den siste inviterer til helt andre refleksjoner.

Søken etter helheten

I 2010 avla Pajchel doktorgrad i eksperimentell partikkelfysikk ved Universitetet i Oslo.

Pajchel forteller at hun alltid har vært nysgjerrig, og at hun alltid har lett etter svar på tilværelsen. Riktignok har ikke fysikk alene gitt henne alle svar.

— Jeg tror det finnes en allmenn menneskelig lengsel etter å forstå helheten av hvem vi er, og for meg handlet det om å finne sammenhengen mellom religion og naturvitenskap.

Etter en grundig overveielse fra begge sider falt brikkene på plass. Men en personlig tro var ikke nok for Pajchel. Hun trengte noe mer, og det var det som drev Pajchel mot klosterlivet.

Lengsel etter en ramme

— Jeg hadde en lengsel etter å ha en ramme i et felles liv med andre, og kontinuerlig fordypning.

Sånn sett mener hun at livet hos CERN og livet i kloster ikke er så forskjellig.

— Det handler om at vi lever sammen, i et fellesskap som søker svar på noe større.

Dermed avla hun De evige løfter i St. Dominikus kirke i 2005.

I 2012 ble hun priorinne — altså leder for kommuniteten — på Sankta Katarina-hjemmet på Majorstuen.

Katarinahjemmet og universitetet

Historien om Pajchels «dobbeltliv» har dypere historiske røtter enn ved første øyekast.

Katarinahjemmet, som hun er en del av, tilhører dominikanerordenen, en katolsk orden som så dagens lys i Sør-Frankrike på 1200-tallet, stiftet av presten Dominicus.

Grunnlaget for bevegelsen var relativt original i middelalderen — de skulle være omreisende, og vie sin tid til forkynnelse. Slik etablerte de raskt klostre i flere store byer, hvor det var flest folk, og på få år hadde de også nådd Norge.

På samme tid var universitetene i full utvikling flere steder i Europa, og på denne tiden hadde de sterke røtter i den kristne praksis.

Paven skulle blant annet gi tillatelse til opprettelsen av nye universiteter, og forskerne og studentene var ofte munker.

Dominikanerordenen fikk raskt en betydelig posisjon i middelalderens universiteter, blant annet gjennom betydelige intellektuelle som Thomas Aquinas (1225-1274), som ansees som den katolske kirkes største teolog og filosof.

Katarinahjemmet på Majorstua har beholdt det nære forholdet til universitetene. I tillegg til å være et hjem for søstrene tilbyr de også et studenthjem for kvinnelige studenter.

Møtes på nøytral grunn

Pajchel understreker at det er mange som ser på livet i et kloster og livet i akademia som to helt forskjellige verdener.

— Det ligger helt klart en spenning mellom de to tilværelsene, men for meg er denne spenningen fruktbar og givende.

Hun sier at et fellestrekk for de to tilværelsene, er søken etter dybde.

— For noen er naturvitenskap og religion motstridende, siden det er to ulike måter å nærme seg tilværelsen på.

Pajchel mener ulikhetene ikke er i konflikt, ettersom de stiller ulike spørsmål, og søker derfor forskjellige svar.

— Til sammen utgjør de en helhet for meg; religion forteller meg hvorfor, mens naturvitenskapen forteller meg hvordan, sier hun.

Hun mener at det finnes en berettiget agnostisisme blant de fleste naturvitere, men hun ikke ser på det som problematisk.

— Snarere tvert imot mener jeg at vi bør ha det. Det bør alltid finnes rom for videre tolkning, og det er her spenningen kommer inn.

Allikevel er det viktig for henne at man møter hverandre på nøytralt grunnlag.

— Jeg synes polariseringen som har oppstått mellom den kreasjonistiske bevegelsen og ny-ateister som Richard Dawkins er lite konstruktivt. Det er ikke gitt at man må ta et standpunkt i spenningen, og man bør gi rom for forskjellige ståsteder.

Den britiske adferdszoologen,  evolusjonsbiologen og ateisten Richard Dawkins er også æresprofessor ved Universitetet i Oslo. 

Formidling til grunn

Grunnlaget til dominikanerordenen handler om formidling, og dette er en verdi Pajchel har tatt med seg videre, også inn i akademia.

— Folk betaler skattepenger for at vi skal kunne drive med forskning, og da mener jeg vi har en plikt å formidle det vi finner tilbake til folket, og ikke bare la det bli en del av miljøet, sier hun.

Dette var en av grunnene til at hun i 2014 gikk over til Høgskolen i Oslo og Akershus, etter at stillingen på Universitetet i Oslo gikk ut.

Underviser grunnskolelærere

Nå underviser hun studenter som skal bli grunnskolelærere i fysikk. Hun sier det faktum at hun er nonne ikke spiller inn på undervisningen på noen spesifikk måte.

— Jeg er veldig diskré med bakgrunnen, og det kommer ikke opp med mindre noen spør. Men jeg synes også det er viktig å svare på det de lurer på.

Hun sier hun trives godt i rollen som lærer.

— Ingenting er så givende som når man ser at lyset går opp for studentene, og de begynner å forstå fysikken, sier hun.