Debatt ● Nils ola bark
Trenger ministeren for kompetanse påfyll av kompetanse om kompetanseutvikling?
Utdanningssektoren glimrer med sitt fravær i Kompetanseutvalget. Hvordan tenker kompetanseminister Ola Borten Moe om kompetanseutvikling, spør Nils Ola Bark
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I juni utnevnte forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe et kompetanseutvalg med formål om å heve kompetansenivået i norsk næringsliv. Borten Moe mener Norge går tom for folk før vi går tom for penger. Det har han helt sikkert rett i. Og kompetanseministeren statuerer det åpenbare; en rekke stortingsmeldinger som peker på behovet for flere hoder og hender, behov for ny kunnskap hos arbeidstakeren og behov for omstilling, har kommet som perler på en snor den siste tiden.
Til å lede utvalget for kompetanseløft i næringslivet har Borten Moe funnet Svein Richard Brantzæg, som selv kjenner tilsvarende arbeid fra Distriktsnæringsutvalget. Vi har også nylig hørt fra Energikommisjonen, Forsvarskommisjonen, Generalistkommuneutvalget, Helsepersonellkommisjonen og Utsynsmeldinga. Utredningsarbeid er det i hvert fall ikke mangel på. Refrenget er det samme i alle meldingene; vi må stå lenger i arbeidslivet, vi må jobbe smartere, og ikke minst, arbeidstakerne må løfte egen kompetanse. Vi må rett og slett bli flinkere til å lære oss nye greier. Hele livet. Og vi må gjøre det raskere.
Nå skal altså Svein Richard Brantzæg og hans kompetente deltakere i utvalget konkludere med dette på nytt. Og med seg har han fått et bredt utvalg fra trepartssamarbeidet; næringsliv, offentlige arbeidsplasser og staten. Problemet kommer til å bli godt dekket. Igjen!
Men hvor tenker Borten Moe å finne løsninger? I utvalgets mandat pekes det på hvordan folk i jobb skal lære, hva de skal lære, hvordan de skal lære, hvordan arbeidstakere skal motiveres til å lære, hvordan arbeidsgivere skal incentivere læring og hvordan ny læring skal verdsettes i arbeidslivet.
Norge har en helt ok utdanningssektor som jobber med denne typen problemstillinger. Vi har en rekke fagskoler, høgskoler og universiteter som jobber med, ja nettopp, læring og distribusjon av kompetanse. Representanter herfra glimrer med sitt fravær i utvalget. Er det ikke på tide å introdusere ressurser fra undervisningssektoren for å foreslå løsninger?
La meg våge meg frempå med noen løst funderte forslag: Fagskolesektoren har som mandat å levere korte, yrkesnære og effektive utdanninger. Fagskolestudenten tenderer til å være godt voksen og står ofte i jobb parallelt med studiene. Og, interessen for fleksible, heldigitale utdanninger der studenten selv kan tilpasse oppstart progresjon og avslutning vokser kraftig. Studentene trenger i dette tilfellet ikke engang flytte seg fra sin egen arbeidsplass, eller sitt eget kjøkkenbord, for den sakens skyld, for å bli en litt mer kompetent versjon av seg selv.
I tillegg sitter fagskolesektoren med fagmiljøer som bør ha kunnskap om fagområder og sektorer som har økende behov for kompetanse og omstilling. Noen eksempler: Fagskolen Viken jobber tett med industriparken på Kongsberg og spesialiserer seg nå også mot batteriindustrien.
Fagskolen Innlandet er tett på industrimiljøet på Raufoss og deres totalt 3 — 4000 ansatte. I tillegg er det IT-sikkerhetsmilljø i fremvekst ved skolen. Privateide Noroff utdanner kompetente folk innen digital brukeropplevelse og IT-utvikling.
I vårt eget NKI begynner vi å få god innsikt i hvordan deltidsstudenter kombinerer jobb, familie og studier, og hvordan vi skal engasjere og motivere dem i en digital og fleksibel læringsreise. Det er sikkert en drøss institusjoner og fagmiljøer ut over dette som vil ha gode refleksjoner og forslag på hvordan vi faktisk kan løse kompetansegapet. Hvorfor er ikke denne innsikten relevant for utvalget?
Og tenk hvordan forbedring av digitale læringsløp kommer til å utvikle seg fremover, når vi ved hjelp av kunstig intelligens kan tilby individuelt tilpassede behov for den enkelte arbeidstaker som skal motiveres for livslang læring. Det bør være relevant for utvalget.
En kan nesten få inntrykk av at kompetanseministeren ikke har kompetanse om hvilke ressurser han selv har under sine egne vinger. Så Ola Borten Moe: Hva med å invitere de som jobber med utvikling av kompetanse som profesjon inn i problemløsning? Slik kan arbeidsgivere, i offentlig og privat sektor, få konkrete løsninger på hvordan nettopp deres virksomhet kan bli mer bærekraftig over tid, ved å få mulighet til å gjennomføre et relevant og fremtidsretta kompetanseløft. Godt støttet av en utdanningssektor som allerede er i positiv utvikling.
