Tre ulike filmfortellinger
om helseprofesjonene

På nesten samme tidspunkt presenterer NRK en ny dokumentarserie om arbeid på et norsk sykehus og MAX en fiksjonsserie om arbeid på et amerikansk sykehus. Den norske serien, Barnesykehuset - er spilt inn på Haukeland universitetssykehus, mens den amerikanske – The Pitt – er lagt til det fiktive Pittsburgh Trauma Medical Hospital.

Hva handler de to tv-seriene om sykehusbehandling om, og hvordan forteller serieskaperne om profesjonsutøvelse?

 Det er på ett vis et urimelig prosjekt fordi en dokumentarserie og en fiksjonsserie er så ulike former at en sammenlikning blir omtrent som å sammenlikne epler og pærer. Jeg gjør et forsøk likevel. Min tekst bygger på de to første av episodene av hver av seriene.

Jeg skal også nevne en dansk film, som gir en tredje beskrivelse.

En åpenbar forskjell i framstillingene i seriene handler om hastighet. I The Pitt er tempoet høyt, svært høyt. Krisene kommer tett. Det ropes og løpes. Tempoet må nødvendigvis være høyt, siden vi er på en akutt-enhet. Men serieskaperne skrur det hele opp til et nivå der vi ikke klarer å sette oss inn i alle hendelsene. Vi bare dras med i strømmen av begivenheter. Tempoet tydeliggjøres både i legers og sykepleieres arbeid - og i måten serien er klippet på.

I Barnesykehuset er tempoet skrudd ned til langsom. Langsom og inviterende til dialog og refleksjon. Særlig i møte med pasientene. Her har legene tid til å forklare. Riktignok stresser legene fra pasient til pasient, og i første episode lærer vi at en av legene har 20 minutter til hver pasient. Det er tilsynelatende ti ganger mer enn tilsvarende lege-pasient-møter i The Pitt.

I den amerikanske serien er mye av språket fagmedisinsk. Det gir inntrykk av at medisin er en teknisk disiplin. Først og fremst går denne dialogen mellom kollegene, men også til en viss grad over pasientenes hoder. Mens livreddende behandling pågår er flere leger og pleiere innblandet, delvis kledd i joggedresser og andre sivile klær fordi de kommer løpende fra andre arbeidsoppgaver. Hygienen ivaretas ved rask påføring av hansker og et plastforkle som det ikke er tid til å knyte med en knute på ryggen.

I den norske serien legges det stor vekt på at pasientene, både barna og deres voksne, skal forstå behandlingen og det som kommuniseres om den. Barnesykehuset viser dialoger med mye varme og empati. Det ser faktisk ut til å være en hovedingrediens. Ideen bak denne siden av den medisinske praksisen er å skape trygghet.

I The Pitt er det ikke tid til sånt, men også her har lege – og særlig den relativt folkelige og sjarmerende sjefslegen Dr. Robbins – innimellom tid til empatiske samtaler og skikkelige forklaringer til pasienter og pårørende. Men kun i to-minutters versjoner før neste krise er under oppseiling i naborommet - og seriens mest brukte replikk dermed kan høres igjen: «I´ll be right there».

Begge seriene viser fram eksempler på det jeg oppfatter som avansert medisinsk behandling, for eksempel kirurgi. Men på svært ulike måter. I Barnesykehuset er en operasjon planlagt dager, uker, måneder i forveien. Pasientene og de pårørende – og vi TV-seere - får forklart hva som skal gjøres, og i ettertid; hva som ble gjort. 

I The Pitt planlegges operasjonen idet en ny pasient blir båret eller trillet inn – altså i løpet av sekunder. Her ser det for mitt medisinsk utrente øye ut til at akutte skader og andre traumer kan stoppes eller reverseres i løpet av tre-fire minutter ved at fem-ti leger nærmest kaster seg over pasienten og gjør sine grep mens de roper meldinger til kollegene:

«Diastolic collapse of the right atrium and right ventricle!».

«Tamponade from uremic effusion!.»

«25 of Propofol, 10 cc´s of Lidocaine with epi, pericardiocentesis tray!»

Følelsen en vanlig seer sitter igjen med er at det synes effektivt. Men om det egentlig forteller oss så mye om hva som foregår på et sykehus, er mer tvilsomt. Og hva om den som mottar beskjeden feiloppfatter den i kampens hete?

Vi får ikke noen egentlig medisinsk innsikt i Barnesykehuset heller, selv om enkelte korte tekstplakater legges på skjermen når medisinske faguttrykk nevnes. Heller ikke denne serien er laget for å styrke seernes medisinske allmenkompetanse. Dens formål er heller å vise glimt av medisinsk praksis overfor barn. Den insisterer særlig på at det er viktig å snakke med barnet og foreldrene og at ro og empati er sentralt.

Den viktigste grunnen til å reflektere over hvordan de medisinske profesjonene framstilles er kanskje at sykehusenes indre liv er relativt lukket for andre enn dem som er der for å hjelpe eller få hjelp. Derfor vil serier som disse to gi oss bilder av dette indre livet som kanskje er våre eneste bilder.

Kanskje er ikke en serie som The Pitt egentlig egnet til å forklare helsevesenet for oss. Men den etterlater oss med inntrykk. Den farger vår oppfatning. Dynamikken i samhandlingen mellom aktørene kunne antakelig like gjerne vært lagt til en travel avisredaksjon, et restaurantkjøkken (hvor vi særlig får The Bear i tankene) eller kanskje en politistasjon i en storby. Det er faglig arbeid under stress som er temaet. Dessuten viser den oss hvordan de menneskene som befinner seg i slike profesjonelle roller agerer i disse situasjonene.

Derfor må The Pitt kanskje vurderes mer som drama enn som profesjonsdrama.

I Barnesykehuset kommer vi litt nærmere noen av legene. Vi er med dem hjem i noen korte scener, og vi hører dem fortelle om sitt yrkesvalg og sin arbeidshverdag. Derfor blir vi litt mer kjent med dem som personer.

Ett interessant fellestrekk er at begge seriene viser oss studenter under opplæring. I Barnesykehuset er det en jordmorstudent. I The Pitt er det flere legestudenter. I begge seriene ser vi at studentene blir satt på reelle oppgaver, under overoppsyn og veiledning.

Oppsummert er den største forskjellen i framstillingene av helseprofesjonene at Barnesykehuset er laget for å avdramatisere, forklare og vise et mangfold av praksiser, mens The Pitt er laget for å sette hendelsene på spissen, fortelle om et nesten umulig stress og vise glimt av medmenneskelighet midt i det dramatiske.

En kommende kinofilm gir et helt annet bilde enn de to seriene. 

Den danske filmen Hjem, kjære hjem av Frelle Petersen, hadde nylig verdenspremiere på Berlinfestivalen. I juni kommer den på norske kinoer. Den forteller en ganske annen historie enn seriene. Her er det hjemmesykepleien i en vanlig dansk kommune som er åstedet for pleiernes arbeid.

Vi følger en nyansatt hjemmehjelper på runden i hjemmene til eldre og syke pasienter. De eldre er helt avhengig av hjelpen. Petersen – som selv har arbeidet i hjemmesykepleien – viser oss hverdagen i dette yrket på en ytterst usminket og realistisk måte.

De fleste av de eldre vi møter ser ut til å være reelt pleietrengende. Vi får være med på bleieskift, intimvask og andre svært private situasjoner. Her vises kropper fram som de er – i en sen fase av livet. Filmen gir oss en følelse av at vi er med i ekte situasjoner. For enkelte publikummere vil nok disse scenene føles som for private.

I Hjem, kjære hjem er kravene til profesjonalitet annerledes enn i de to seriene. Vi ser langt mindre avansert medisinsk praksis, og heller en langt mer omsorgsorientert pleievirksomhet. Ikke overraskende er det mest kvinner blant de pleierne vi følger. De er plassert langt nede på den faglige omdømme-stigen. De risikerer kjeft fra dem de pleier og deres pårørende – slik vi også får se i filmen. Men deres arbeid er uvurderlig for dem som er avhengig av det.

Hjem, kjære hjem viser en side av det daglige arbeidet i medisinsk sektor som vi som samfunn er helt avhengig av. De som arbeider her, har mindre utdanning og mottar mindre lønn enn de høyt utdannede gruppene i helsevesenet. Det gjør ikke arbeidet deres mindre viktig.