Tre dager før Pernille (32) skulle begynne på felt­studiene, fikk hun en telefon fra legen

— Ja, jeg er med. Men kan vi møtes før jeg mister håret?

Gjennom telefonrøret røper den gjenkjennelige Sandnesdialekten umiddelbart hvor Pernille Erichsen Skjevrak (32) hører hjemme. Spørsmålet hun stiller kan virke forunderlig, men det har også sin naturlige forklaring.

Skjevrak har fått brystkreft, trippel negativ brystkreft.

— Det er tidvis tøft, og enkelte dager er jeg tvers gjennom sliten. Både cellegift og medikamenter har bivirkninger som følger med.

Når Khrono møter henne har det gått noen dager siden hun delte nyheten med resten av verden på Twitter.

— Det hjelper også å være åpen om situasjonen. Det betyr mye å bli heia på, mer enn jeg hadde sett for meg. Og den Twitter-meldingen jeg la ut fikk mye mer respons enn forventa, men det opplevde jeg som veldig positivt. At folk ikke bare trekker på skuldrene, det er kjempefint å føle på, sier Skjevrak.

En kul i brystet

Vi er i august.

Fire måneder har gått siden den første arbeidsdag ved OsloMet, i en ny stilling som doktorgradsstipendiat ved Senter for profesjonsstudier.

Ideen til prosjektet hun skal gå i gang med har ligget i bakhodet de siste årene, og er på mange måter kulminasjonen av problemstillinger hun har interessert seg for i masterstudiene i rettssosiologi ved Universitetet i Oslo, og senere jobbet med i stillinger ved Politihøgskolen og Barne- og familiedepartementet.

— Jeg har gledet meg kjempemye til doktorgradsprosjektet, fordi jeg har tenkt på det i årevis. Og fordi jeg er alene og ikke har et særlig stort nettverk i Oslo, er jobben en viktig del av livet mitt. Jeg kan sitte og flikke på setninger i all evighet, uten at det gjør meg noe, sier Skjevrak.

Hun har siden mai vært i møter med Oslo-politiet. Planen har vært å følge et prosjekt der politiet kombinerer etterretning og forebyggende arbeid for å kartlegge ungdom som kan være i risikosonen for kriminalitet. Ikke bare til sin egen avhandling, men også til et europeisk prosjekt hun er en del av.

Kulen hun kjenner i brystet skal snart snu planene hennes opp ned.

— Jeg skjønte at dette burde sjekkes ut, men samtidig unnskyldte jeg det med andre ting. Sikkert bare hormonspiralen, tenkte jeg.

Dommen faller

Fire uker tar det fra hun blir klar over kulen i brystet til hun får time hos fastlegen. Enda mer tid tar det før Brystdiagnostisk senter ved Oslo universitetssykehus mottar henvisningen.

Til slutt går Skjevrak til en privat lege, som sender henvisning med det samme. Et døgn senere får hun svar fra Brystdiagnostisk senter.

22. oktober er hun på utredning. Mammografi, ultralyd og biopsi av bryst, samt lymfeknutene i armhulen. Fredag, en uke senere, skal dommen falle. Tre dager før hun begynner feltarbeidet.

— Den fredagen holdt jeg på å gå på veggen og knuse hele leiligheten. Samtidig ble jeg ringt av de jeg skulle observere på mandag. Jeg måtte holde maska og legge planer. Det har vært rart og tungt hele høsten. Å planlegge ting jeg vet jeg kanskje ikke kan gjennomføre.

Studentleder i Nord universitet

«Slike kuler er nesten alltid godartede», sa de. Så kom sjokkbeskjeden

Genproblemer

Til slutt får hun beskjeden. Det er funnet celleforandring, og det må settes i gang et behandlingsløp for brystkreft.

I stedet for datainnsamling blir den påfølgende uken brukt til CT, MR, skjelettundersøkelse og «andre rare ting». Skjevrak har i tillegg en familiehistorikk legene må finne ut av. Farmoren døde av brystkreft i 30-årene og legene ønsker å utelukke at det er genetisk.

— Heldigvis er det ikke genetisk, og prøvene viser at resten ser bra ut, enn så lenge. Alt utenom brystet.

Hun bestemmer seg også for å få fertilitetsbehandling. Som enslig 32-åring er det vanskelig å si hva fremtiden vil bringe, men hun ønsker å ha valgmuligheter. Tidligere forskning har vist at kvinner med brystkreft halverer sjansen for å bli gravid.

— Det opplevdes som en ganske brutal behandling der de stikker en svær sprøyte på skrått inn i eggstokkene, og suger ut det de får tak i. Du får heller ikke nok smertestillende fordi de skal beskytte eggene. Dette er første gang jeg har på vanlig bukse på lenge, for å si det sånn, sier Skjevrak og ler.

Fisherman's Friend

Det er 25. november, og det er to dager siden Skjevrak fikk første runde med cellegift.

De neste seks månedene blir dette livet hennes. De første tre månedene skal være hardest. Hver tredje uke skal hun ta en cellegift som heter EC90. De siste tre månedene skal hun ta en annen cellegifttype, som visstnok skal være litt snillere med kroppen. Den skal hun ta hver uke.

— Jeg føler meg rar. Det kan være psykisk, men jeg opplever at synet mitt er annerledes. Det er akkurat som om jeg er mer ømfintlig for lys. Og jeg kjenner at pusten har forandret seg. Det er akkurat som å trekke inn pusten etter en Fisherman's Friend. En skarp følelse i munnen, hvis du skjønner hva jeg mener, sier Skjevrak.

Visse konsekvenser av cellegift var hun forberedt på. Å miste håret har hun hatt hele høsten på å forberede seg på - helt siden hun kjente kulen for første gang.

— Noe er man mer eller mindre forberedt på, som det å miste hår, mens andre ting er mer uventet. Endret smak for eksempel. Jeg har lyst på ting jeg egentlig ikke liker, og drømmer om ertestuing av alle ting. Det ler vi en del av.

Hva er prognosen?

Skjevrak har avfunnet seg med at håret forsvinner, og en parykk er allerede på plass. Øyenbrynene håper hun i det lengste at hun får beholde. Men en kreftdiagnose byr også på andre kosmetiske overraskelser.

— Nå har jeg de siste ukene spist og spist for å ha litt å gå på, og så fikk jeg vite på mandag at jeg kommer til å legge på meg av medisinen. Det betyr at jeg kommer til å ha null hår og ha bollekinn. Jeg er dritskuffa, sier Skjevrak og ler.

— Hva er prognosen?

— Legene har aldri sagt at prognosen er sånn eller sånn. Jeg har blitt fortalt at kuren jeg går på har et kurativt formål, altså at jeg skal bli frisk. Og det er fint, men jeg tror på det når jeg ser det. Jeg vil helst se resultater før jeg tør å tenke.

— Og frisk, hva vil det si... Det kan være senskader. Jeg vet ikke om jeg kan plukke opp tråden der jeg slapp den før jeg ble sykemeldt. Det synes jeg er vanskelig.

— For det er ikke kreften jeg er redd for. Det er effekten av behandlingen. Bivirkningene og senskadene. At det ikke bare er en tøff behandling, men at det skal vare lenge. Jeg vet ikke hva slags liv jeg går tilbake til.

«Fuck cancer»

Hva som venter etter behandlingsløpet, vet ikke Skjevrak. Prosjektet hun skulle følge denne vinteren går hun trolig glipp av.

— Politiet kartlegger miljøer og unge som de ønsker å nå frem til. Dette arbeidet skulle jeg egentlig følge fra de henter ut data fra sine systemer, analyserer det og utarbeider tiltak rettet mot konkrete ungdommer. Det er ganske unikt at jeg skulle få denne typen tilgang, og det har vært et tap for meg at jeg går glipp av den muligheten.

Selv om det skulle vise seg at det ikke er mulig for Skjevrak å plukke opp tråden etter endt behandling, håper hun å se nærmere på metodikken som benyttes overfor barn og unge i Oslo politidistrikt når hun er tilbake.

— Det blir et problem at jeg ikke får ikke fulgt dem, og prosjektet blir tilbakeskuende og vil ha visse svakheter. Det må jeg bare tilpasse meg etter, men det blir et litt annet prosjekt.

Uansett hva det måtte bli, går hun utfordringene i møte. For én ting ser hun for seg:

— Jeg har helt klart et mål om at jeg skal kunne skrive «FUCK CANCER» i forordet på avhandlingen en dag. Helst i skriftstørrelse 72.

Universitetet i Oslo

Kronisk syke Embla har fått det mye bedre som student under koronapandemien