#metoo har ført til mer åpenhet om hvem som trakasserer

Landets universiteter og høgskoler må i mye større grad enn tidligere offentliggjøre hvem som bedriver seksuell trakassering i jobbsammenheng, og hva og hvordan de gjør det.

Det har skjedd et gledelig linjeskifte i det siste, når det gjelder offentlighet og innsyn i såkalte «personalsaker» ved landets universiteter og høgskoler, og da særlig de som handler om seksuell trakassering. #metoo-kamanjen har hatt innvirkning på statens praktisering av offentleglova.

Offentlig innsyn er en viktig måte å føre kontroll med hvordan utdanningsinstitusjonene faktisk håndterer slike saker. Det er også i offentlighetens interesse å vite dette, og ikke minst omfanget av sakene i sektoren.

Det er ikke universitetene og høgskolene selv som står for den økte åpenheten, men det er statens eget klageorgan Felles klagenemnd, som blant annet behandler klager på utdanningsinstitusjonenes avgjørelser - oftest avslag - om innsyn.

Ryggmargsrefleksen og paragraf 13 første ledd i både Forvaltningsloven og samme paragraf i offentleglova har som regel slått rett inn hos ledelsen og ansvarlige ved landets høgskoler og universiteter når medier og andre har bedt om innsyn, eller delvis innsyn i personalsaker. Bestemmelsene handler om taushetsbelagte opplysninger og noens «personlige forhold».

Universitets- og høgskoleavisene har over flere år argumentert for mer innsyn i personalsaker, som blant annet varslingssaker, avskjedssaker og saker som handler om seksuell trakassering, blant annet

Redaktør i På Høyden, Dag Hellesund, er den som har stått i front for kravene om mer offentlighet og innsyn, delvis innsyn og mindre sladding av dokumenter. Og nå kan det synes som om de mange klagene og argumentene har nådd fram til Felles klagenemnd.

I desember i fjor ba avisen om innsyn i saker som hadde ført til ordensstraff og i saker om seksuell trakassering ved Universitetet i Bergen. De fikk avslag på nesten alle.

Etter en grundig vurdering har Felles klagenemnd kommet til at nesten all informasjonen UiB holdt tilbake, skulle vært offentlig. Klagenemnda gjør unntak for identiteten til varslerne, og enkelte personopplysninger om de ansatte det blir klagd på.

Men navnene deres og opplysninger om hva de er anklaget for, er offentlige, konkluderer klagenemnden.

Khrono har også klaget på avslag om innsyn i flere saker der institusjoner hevder at noens personlige forhold eller taushetplikt gjelder.

Et ferskt eksempel er saken om påstander og varsler om seksuell trakassering ved teater- og skuespillerutdanningen ved Nord universitet.

Les også: Kvinnelig ansatt sluttet etter varsel om seksuell trakassering

På lik linje med På Høydens innsyn i saker som omhandler ordensstraff og seksuell trakassering ved Unviersitetet i Bergen, ga også Klagenmnda Khrono innsyn i dokumenter der navnene på de som er anklaget for seksuell trakassering er offentlige, de som har håndtert sakene, deltatt på møter, samt intern epost-korrespondanse fra øvrige ansatte om varslersaken også er oversendt, for det meste usladdet. Brev fra de anklagedes advokat og varslingsbrev fra studenter er også åpent.

Navnet på varslerne er imidlertid ikke offentlig, da man her tar hensyn til at studentenes/varslernes tillit til utdanningsinstitusjonen ikke bør svekkes.

I sin begrunnelse for å gi delvis innsyn i saker om blant annet seksuell trakassering skriver Felles klagenemnd i brev til Khrono blant annet at «dokumenter som beskriver handlinger utført av ansatte under utførelse av arbeid for det offentlige, blant annet undervisning, ikke kan anses for å være taushetsbelagte opplysninger om "de ansattes personlige forhold"».

Klagenemnda viser også til Rettleiar til offentleglova pkt. 6.2.3.2., hvor det kommer fram at «taushetsplikten er snevrere for opplysninger om offentlig ansatte når det gjelder forhold knyttet til arbeidsutførelse for det offentlige. Dette har sammenheng med at offentlig ansatte skal ivareta allmenne interesser. »

Videre heter det at: «Blant annet er det som hovedregel ikke taushetsplikt for opplysninger om avskjed eller straffbare forhold begått i tjeneste.»

Det er grunn til å tro at det har vært omfattende diskusjoner i Klagnemnda om hvor grensen for offentlighet og innsyn skal gå når det gjelder saker om seksuell trakassering. Det er åpenbart at det vil være belastende både for den som er anklaget, har fått irettesettelse eller andre sanksjoner som følge av seksuell trakassering, å få navnet sitt offentliggjort. Men i praksis overlater nå Klagenemnda avgjørelsen om offentliggjøring til de mediene som får innsyn. Og seriøse medier har Vær varsom-plakatens etiske regelverk å forholde seg til.

Mer åpenhet og offentlighet er fra statens side når det gjelder krevende og kritikkverdige saker ved landets universiteter og høgskoler er gledelig. Og ikke minst kan vi håpe at det vil virke skjerpende for både de som trakasserer, de som håndterer sakene på institusjonen og alle oss som skal skrive om dem.

​