To samlings­prosjekter og en større oppussing stanset siden 2000

— Trondheim kommune var helt klar på at de ville ha NTNU bort fra Dragvoll, sier Arne Moi, tidligere seniorrådgiver i Kunnskapsdepartementet.

Vi skriver 2009. Embetsverket har opplyst nok en statsråd om vedlikeholdsetterslepet hos den delen av NTNU som huser humaniora og samfunnsfagene, campus Dragvoll.

Drøye tre kilometer i luftlinje øst-sørøst for moderskipet på Gløshaugen, ut av byen, forbi boligfelt og blokker, en gård og noen jorder. Da det åpnet i 1978, var Universitetssenteret i Trondheim en arkitektonisk perle. Der oppe på åkrene skulle det nyopprettede Universitetet i Trondheim få selskap av både Norges Tekniske Høgskole, Norges Lærerhøgskole og Vitenskapsmuseet.

Mandag, nokså nøyaktig omtrent 45 år senere, skal NTNUs styre avgjøre hvorvidt prosjektet med å flytte humanister og samfunnsvitere i motsatt retning, ned til realistenes høyborg på Gløshaugen, skal bli noe av.

Dragvoll er trangbodd og har et vedlikeholdsetterslep langt som et vondt år. Utstrakt bruk av glass i vegger og tak gjør bygget iskaldt om vinteren og glovarmt om sommeren. Fint for trekkfugler som har trukket litt for langt. Kanskje også for forfengelige studenter som ikke vil vise fram luesveisen. Langt fra ideelt for resten.

I 2009 ble det gjort forsøk på å bøte på situasjonen. Nybygg og renovasjon sto på trappene. Moi og Kunnskapsdepartementet hadde avklart det økonomiske med Finansdepartementet, og holdt på å skrive oppdragsbrevet til Statsbygg da planene om renovasjon og utbygging på Dragvoll ifølge Moi kom den politiske ledelsen i Trondheim for øret.

— Ordfører Rita Ottervik var veldig klar på at det ikke var tale om å gjøre noe på Dragvoll, sier Moi.

At lokale politikere ikke ønsket utbygging på Dragvoll er noe også daværende NTNU-rektor Torbjørn Digernes kjenner seg igjen i.

— Det var nok noen politiske fraksjoner i Trondheim som ønsket å flytte NTNU bort fra Dragvoll med byutvikling som bakteppe. At politiske prosesser som foregikk i kulissene var medvirkende til at Dragvoll ikke ble pusset opp, ser jeg ikke bort fra, sier han.

Da- og nåværende ordfører i Trondheim, Rita Ottervik, har ikke hatt anledning til å la seg intervjue om saken, men avviser per sms påstandene om at hun bidro til å stanse oppussingen på Dragvoll og omtaler det som «bare tull».

NTNU Campussamling

Dropper auditorier og store undervisningsrom i nye campus­planer

Fikse løsninger

Behovet for å utvikle Dragvoll var, i tillegg til vedlikeholdsetterslepet, også en konsekvens av et vedtak gjort av NTNU-styret noen år tidligere.

— Folk gikk rundt på Dragvoll og snakket om at de skulle bo der når de ble så gamle at de trengte et pleiehjem. Kommunen hadde jo planer om å lage et senter med ulike funksjoner der, og ville helst ha oss bort derfra, sier Moi.

Det var ikke bare et senter som var planlagt der oppe i skogkanten. Da spørsmålet om en sentrumsnær samlokalisering av NTNU og den daværende Høgskolen i Sør-Trøndelag ble diskutert av byens folkevalgte noen år tidligere, i 2005, så de muligheten til å utvikle «en attraktiv bydel med nærkontakt til det grønne, et variert boligtilbud med gode miljøkvaliteter og god offentlig og privat service». Opp mot 5000 boliger kunne bygges på Dragvoll, viste en mulighetsstudie.

— I 2005 så NTNU på ulike måter å ekspandere på. De var mest interessert i å ikke gjøre noe på Gløshaugen, men heller bygge ut sørover, forteller Moi.

Sørover betyr i dette tilfellet å snike seg innpå både de velstående søskenbarna i forskningsinstituttet Sintef og norsk fotballs navle, Lerkendal stadion. Men det ville koste penger, penger NTNU trodde de hadde.

— Det var noen fikse løsninger der som departementet satte ned foten for, fortsetter Moi.

For i saksfremlegget til formannskapsmøtet i 2005 står det å lese at «NTNU skal utbygge eiendommene på Dragvoll, selge disse sammen med dagens bygningsmasse og benytte salgsverdien til å bygge ut ved Gløshaugen.»

Det var bare ett lite problem.

— Det er jo ikke NTNU som eier byggene og tomtene selv om det er de som har disposisjonsretten og ansvaret. Det er ikke sånn det statlige systemet fungerer, sier Moi.

— Det fungerer mer som et borettslag?

— Ja, det er mange morsomme regler. Frihetsgraden er ikke den samme som for et vanlig firma, for å si det sånn. Finansdepartementet liker ikke den typen transaksjoner. NTNU kan godt selge, men pengene går i statskassen.

NTNUs campusprosjekt

Sterk tvil i NTNUs styre om campus­samling er liv laga

Tocampusvedtak

I 2006 gjorde NTNUs styre følgende vedtak, mot rektors opprinnelige tilrådning:

«Styret vedtar at NTNU skal utvikles videre etter dagens tocampusmodell.»

Vedtaket kom dog med et klart forbehold. Dersom staten på noe tidspunkt ønsker å støtte samlokalisering gjennom statlige bevilgninger ville styret vurdere en-campusløsningen på ny.

Med det var vedtaket fra året før fortsatt gyldig: «...en samlokalisering av NTNU på og ved Gløshaugen vil kunne være et viktig bidrag til videre utvikling av NTNU som et konkurransedyktig og attraktivt universitet frem mot 2020».

— Det kom klare politiske signaler fra regjeringsnivå om at vi ikke kunne forvente noen finansiell støtte til flytteprosessen. Det var bakgrunnen for vedtaket i 2006, forteller Torbjørn Digernes.

Den daværende NTNU-rektoren forteller at hans utgangspunkt var at en samling av NTNU ville være det beste, men at signalene fra politisk hold gjorde at han endret sin innstilling mellom utsendelsen av sakspapirene og møtet.

Han hadde likevel ikke endret mening. En en-campusløsning ville være å foretrekke. Men noen måtte sette strek.

— Det ble et spørsmål om hvor lenge dette skulle oppta NTNU-ledelsen. Jeg mente videre arbeid med campusprosjektet, gitt de signalene vi hadde fått fra regjeringen, ville komme i veien for viktige saker for NTNU og ta for mye av oppmerksomheten. Vi var inne i en god utvikling, sier Digernes.

Byggeprosjekt

Ansatte med opprop mot campussamling ved NTNU

Politikere lokalt ønsket samling

Men selv om NTNU ønsket å sette strek for campussamlingen, var politiske krefter lokalt fortsatt aktive. I Trondheim satt Arbeiderpartiet med ordføreren, og styrte sammen med Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne.

Også på Løvebakken var konstellasjonen tilnærmet lik, men uten Miljøpartiet De Grønne. Kunnskapsdepartementet var det SV som hadde med et knippe statsråder i perioden. De hadde også varaordføreren i Trondheim, Knut Fagerbakke.

— Vi var motstandere av å samle campus frem til rundt 2011. Vi hadde rett og slett ikke troen på at det var noen god idé å flytte campus fra Dragvoll og ned, sier Fagerbakke.

— Utøvde SV lokalt noe press for å stanse oppussingen av Dragvoll?

— Jeg har ikke noe minne om at vi forsøkte å stoppe noen oppussing på Dragvoll, og det er noe jeg burde husket om jeg var med på det.

Fagerbakke og SV snudde etter hvert i saken, og det var også derfra initiativet til dagens campusprosjekt kom i 2012.

Men mens den daværende varaordføreren var motstander av en sentrumsnær campussamling, var det flertall for dette både i bystyret og Trøndelagsrådet.

«...bystyret ser en bynær samlokalisering av NTNU og HiST som et viktig grep for å realisere kunnskapsbyen. Trøndelagsrådet fattet tilsvarende enstemmig vedtak...» skrev by- og fylkesordførerne Rita Ottervik og Tore O. Sandvik, begge fra Arbeiderpartiet, til regjeringen i april 2006.

Trøndelagsrådet var på den tiden et politisk samarbeidsorgan mellom de to fylkeskommunene og kommunene Trondheim og Steinkjer.

«Trondheim har gjennom det siste 10-året hatt en tydelig arealplanmessig byutviklingsstrategi for å bygge byen innover... ...Å samlokalisere NTNU og HiST sentralt i byen er et grep som vil være svært gunstig i forhold til å realisere denne byutviklingsstrategien» skrev de to videre og pekte på at en samlokalisering i Gløshaugenområdet ville føre til positiv byutvikling.

— Å flytte NTNU inn til sentrum var i min tid aldri et alternativ som universitetet gikk inn for. Ut ifra universitetets ønsker og behov var en konsentrert løsning rundt Gløshaugen det som var foretrukket, sier Digernes.

NTNUs campussamling

Utfordrer Statsbyggs innflytelse på enekontor

2001: En sykehusodyssé

Rundt årtusenskiftet skulle Trondheim få nytt sykehus. Det gamle regionsykehuset lå i gangavstand fra Gløshaugen. Rundt 500 meter var det fra hovedbygningens hovedinngang og ned til sykehuset, de første 150 gjennom NTNUs egen park.

— Tidlig i prosessen ble det lansert som en mulighet at en kunne gjøre et makeskifte. At sykehuset kunne flytte opp til Dragvoll, og universitetet ned til Øya, forteller Digernes.

Da muligheten ble lansert var han dekan og satt i rektors ledergruppe hvor saken ble diskutert.

Vedtaket om å bygge sykehus på Øya var gjort allerede i 1992, men etter flere falske starter og en statsråd som syntes regningen begynte å bli litt vel høy, ble det utarbeidet en rapport om alternativ lokalisering av sykehuset.

«Sjefsutreder Jon Østensvig levner prosjektet på Øya liten ære. Holdningen som gjennomsyrer hele hans rapport er: Dragvoll er best, og det er fullt mulig å få et nytt universitet på Øya på kjøpet.» skrev Adresseavisen i sin morgenutgave den 20. desember 2001 og fulgte opp med det følgende i en annen artikkel i samme utgave:

«Et klart flertall i Stortinget stiller seg positiv til nytt regionsykehus på Dragvoll. De ber helseministeren gi klarsignal for gigantprosjektet allerede i slutten av januar.»

Så hvorfor ble det ikke noe av den gangen?

— Medisinerne var veldig sterkt imot dette. De ville ha universitetet, det medisinske fakultet og sykehuset samlet nært hverandre. Det er den korte versjonen av hvorfor det alternativet ikke fikk noen støtte NTNU, sier Digernes.

I tillegg ønsket NTNU å samle hele universitetet på en felles campus, sa daværende universitetsdirektør Vigdis Moe Skarstein til Teknisk Ukeblad Magasin en drøy uke inn i 2002. En slik total samlokalisering ville være utelukket dersom sykehuset ble flyttet ut av byen og til det Trond Giske, forkjemper for sykehus på Dragvoll og universitet på Øya, ifølge samme artikkel omtalte som «sanatoriumsflotte omgivelser».

— NTNU vil både tape noe og vinne noe ved en eventuell rokering. For studentene på Dragvoll vil det utvilsomt være en fordel å komme til byen. Likedan i forhold til tverrfaglige studievalg vil det være en fordel om hele universitetet er samlet. På den andre siden vil vi da miste nærheten mellom teknologimiljøet og medisin som er ganske unikt i Trondheim, sa Skarstein til magasinet.

Får Giske rett?

To måneder etter at Adresseavisen slo opp at det var klart flertall for sykehus på Dragvoll, og dermed også universitet på Øya, kom regjeringens innstilling til vedtak, en innstilling som skrinla Dragvoll-alternativet.

I bakkant av dette skrev Adresseavisen følgende, den 28. februar 2002:

«Slaget om Dragvoll er tapt for Trond Giske. Nå ønsker han å være en «varm støttespiller» for varaordfører Frank Jenssen (H) og andre som drømmer om et nytt, samlet universitet i Trondheim. Men selv om han stiller seg disponibel for de med store universitets-visjoner, er han svært skeptisk til om et slik prosjekt kan realiseres de neste ti årene.

— Det kan kanskje gjennomføres om 20-25 år.»

På mandag har det gått 21 år og seks dager. Da får vi se om Trond Giske er den nye Snåsamannen.