Robert Pattinson og Willem Dafoe ankommer sin fire ukers vakt på fyrtårnet

«The Lighthouse» - En helt spesiell filmopplevelse

Film. Noen ganger må man oppsøke det spesielle for å få det beste. Dette er en slik anledning.

Publisert Oppdatert

«The Lighthouse» er ikke en film for alle. Men den som oppsøker den og lar seg fange, vil få mye igjen.

Filmen utspiller seg på en øy i det ytterste havgapet utenfor New England. Her står et fyrtårn, og to fyrvoktere ankommer for å ta sin fire ukers tørn med å drive fyret. Både lykten og en tåkelur skal holdes i gang. Og siden fortellingen er lagt til 1890-tallet, er det kull som er drivstoffet. Det innebærer hardt fysisk arbeid.

Fakta

The Lighthouse

Norgespremiere: 24.01.2020

Sjanger: Horror, Drama

Skuespillere: Willem Dafoe, Robert Pattinson

Regi Robert Eggers

Nasjonalitet: USA

Lengde: 1 t. 50 min.

Aldersgrense: 15 år

De to kjenner ikke hverandre fra før, men det blir raskt klart at den eldste (Willem Dafoe) er sjefen, og han er svært bevisst på sin makt. Den yngste (Robert Pattinson) innfinner seg noe motvillig med dette, men sliter med lojaliteten når kravene blir urimelige. Den eldste er tidligere sjømann, den yngste er tømrer. Og de bærer begge på hemmeligheter om handlinger de har gjort tidligere. Det er møtet mellom disse to denne filmen tar utgangspunkt i. Det skal vise seg å utvikle seg helt annerledes enn de hadde sett for seg. Ikke minst når en kraftig og vedvarende storm gjør at de ikke kan bli hentet etter fire uker, men må bli på den lille øya på ubestemt tid.

Dafoe og Pattinson er begge glitrende i sine roller.

Jan Storø

I første omgang er det som om vi bevitner en variant av to menn låst inne i et lite rom med mye brennevin. Etter hvert settes irrasjonelle krefter i spill.

Regissør Robert Eggers har vist oss både djerve valg og et skremmende univers tidligere. «The Witch» (2015) har befestet hans kunstneriske prosjekt. Også den lagt til en relativt fjern fortid. Eggers er en regissør som våger å være original. Det er han også denne gangen.

Historien har han skrevet sammen med broren, Max Eggers. Den bygger løselig på to ekte personer, men er videreutviklet til en selvstendig fortelling. Dialogene bygger delvis på sitater fra Herman Melvilles «Moby Dick», andre litterære kilder – og på fyrvokteres nedtegnelser fra samme periode. Det er det harde sjømannslivet som er eldstemanns referanseramme. Og i dialogene med den yngste blir dette symbolmettet og styrende for relasjonen mellom de to. Selv om vi ikke skal dra denne delen av fortellingen for langt i retning å uteske et budskap, er det fullt mulig å se «The Lighthouse» som en mannsfilm. Den handler om menn, når de er alene og når de er sammen.

Eggers-brødrene nekter seg ingenting. Her finner vi onani som metode mot redsel, overstadig promping og en havfrue. Det som høres som innslag i en slags slapstickvirkelighet blir isteden elementer som bygger opp filmens uhygge.

Dafoe og Pattinson er begge glitrende i sine roller. De fyller framstillingen av sine karakterer med deres ulike erfaringsmateriale og med ulik alder og status. I samværet med hverandre blir de både søkende og avvisende. Denne dynamikken er viktig for framdriften i fortellingen.

«The Lighthouse» er filmet i svart hvitt. Og det er mye svart i disse bildene, noe som delvis kommer av at den er filmet med 35 mm negativ film. Men også et svært godt foto (av Jarin Blaschke) og lyssetting bidrar sterkt. Den presenteres i et tilnærmet firkantet format. Begge deler er med på å gi bildene et «gammeldags» preg. Med dette trange formatet oppnår Eggers også et tydelig fokus på aktørene, deres ansikter og de til enhver tid sentrale hendelsene. Vårt blikk holdes fast, og tillates ikke å flakke ut i periferien. En krevende form. Her fungerer den.

I denne filmen finner vi stilistiske elementer fra flere steder. Ingmar Bergman, tysk tjue-talls ekspresjonisme, og endatil modernisme-elementer kan identifiseres. De svarte og «trange» bildene, det mørke universet, måten ansiktene er lyst opp på, den tvetydige handlingen og Mark Korvens atonale musikk er alle stilelementer som gjør «The Lighthouse» til alt annet enn en «hyggelig» film. Men til en film for filmelskere. Både på grunn av stilreferansene og det at de oppleves som sammensmeltet i et eget uttrykk.

På samme tid er det nok også slik at en film som legger så stor vekt på stil, nødvendigvis vil tape noe på fordypelsen i karakterbeskrivelsene. Det er et bevisst valg fra Eggers.

Musikken, av Mark Korven, er forøvrig er viktig del av helheten. I innledningen tar den utgangspunkt i de to lydene dette lille samfunnet kjenner aller best; vinden og tåkeluren. Etterhvert får den eget liv der den tetter til i stemningene som preger fortellingen.

Film som så til de grader tillater seg å utforske bør være velkommen hos de fleste som elsker film.