Tett på den overgrepsutsatte

De helt personlige, ja rent ut private, fortellingene er tema i både film og litteratur for tiden. «Alt det jeg er» føyer seg inn i dette bildet. Her handler det om overgrep og traumer.

Emilie forteller historien om den lange veien hun går for å komme videre fra overgrepene

Publisert Oppdatert

Filmen forteller om Emilie, en ung kvinne som er i slutten av tenårene idet vi møter henne. Hennes forhistorie inneholder hendelser som har ligget i mørke i hennes egen familie. Fra hun var 6 til hun var 12 ble hun utsatt for jevnlige seksuelle overgrep av sin stefar. Han ble senere dømt for disse handlingene. Idet vi begynner å følge Emilie er hun i ferd med å gjøre noen grep for å komme videre i livet. De handler om å snakke åpent om det som har skjedd, å legge en plan for skole og arbeid, å flytte ut fra sin familie og å komme inn i et sosialt liv der hun omgås andre. Samtidig vet hun at overgriperen etter hvert vil slippe ut fra fengselet og at det vil kunne føre til at hun møter ham på gata. Dette er noe av det som hindrer henne å bevege seg videre. Det gjør også sykdommen som er oppsummert i hennes diagnose; Posttraumatisk stresslidelse. Den fører til angst, blant annet for å sove. Det siste bedrer seg når hun får alarm med direkte linje til politiet.

Fakta

Alt det jeg er

Premiere: 06.03.2020

Sjanger: Dokumentar

Regi: Tone Grøttjord-Glenne

Nasjonalitet: Norsk

Aldersgrense: Tillatt for alle

Språk: Norsk

Vi inviteres med på hverdagslige situasjoner i Emilies liv, som planlegging av middag og kosing med katten. Og vi er med henne på vei inn rettssalen, i møte med Nav og en rekke andre i det offentlige behandlingsapparatet. Alle de hun møter ser ut til å behandle henne med avventende respekt og interesse for hva Emilie selv tenker og føler. Det kan selvfølgelig være at en del av dette er en effekt av at kameraet er i rommet, men bildet av at alle tar den utsatte på alvor ser ut til å være gjennomgripende.

Det er gjort solide estetiske valg for filmen, og disse følges gjennom hele. Den tette følgingen av Emilie og de andre aktørene gjør at vi tvinges til å være i hennes univers.

Jan Storø

Det er ett unntak til dette, der vi får vite om et forsøk Emilie gjorde for å fortelle om hva som foregikk, mens det foregikk. Men det var ingen voksne som forsto hennes delvis skjulte budskap.

Styrken i «Alt det jeg er» er at den forteller fram i første person entall hva den som har vært overgrepsutsatt arbeider med for å komme videre. Vi følger tett på Emilie. Kameraet viser henne i nesten hvert eneste bilde, mens de menneskene hun møter som regel enten er tilstede kun ved at vi hører det de sier fra et sted utenfor bildet eller ved at de er ute av fokus når de opptrer i bildet.

Regissør Tone Grøttjord-Glenne gjør noen valg i retning Direct Cinema-tradisjonen, der filmskaperen kun observerer det som hender, og gjengir disse observasjonen i ubearbeidet form til publikum. Denne formen overlater til publikum å gjøre seg sine refleksjoner. Likevel tar hun estetiske valg som innebærer at noe kommer mer i fokus enn annet, særlig gjennom bildeutsnittene. En så tydelig inngripen fra regissøren representerer et brudd med denne tradisjonen. Her er det gjennomgående Emilies verden som blir mest synlig for oss, men mest i en ikke-verbal form. Denne stil-bevisstheten er en interessant side ved filmen.

Jeg skulle ønske vi fikk mer tale i denne filmen, flere betraktninger fra Emilie, flere samtaler med mor. Den (for oss i publikum) oppklarende samtalen mellom Emilie og moren kommer sent i filmen. Kanskje stemmer dette med hva som skjedde i virkeligheten. Men rent fortellermessig hadde Grøttjord-Glenne tjent på å åpne opp for noe av dette stoffet tidligere. Slik det er nå blir vi litt mer utvendige betraktere enn intensjonen kanskje har vært. Vi overlates litt for mye til oss selv når vi skal sette sammen bitene.

den annen side trenger vi ikke flere detaljer om det som faktisk hendte i Emilies barndom. Vi trenger heller ikke en mer dramatisk orientering i fortellermåten. Det er for eksempel tilstrekkelig med de få minuttene med lydopptak fra dommeravhøret da Emilie var ti år og advokatens opplesning i retten.

Det er gjort solide estetiske valg for filmen, og disse følges gjennom hele. Den tette følgingen av Emilie i samspill med de andre aktørene gjør at vi tvinges til å være i hennes univers. Tone Grøttjord-Glenne bruker et taktilt foto, som understreker den stillferdige fortellerformen. Langsomheten i filmstilen er med å understreke det som antagelig må være langsomheten i den unge kvinnens selvarbeid.

Hovedbudskapet i «Alt det jeg er» ligger kanskje i at det å arbeide seg tilbake etter traumatiske hendelser er strevsomt og tar tid. Det er ikke en eksplisitt politisk film, den er mer opptatt av personnivået enn å forstå den overgrepsutsatte på et samfunnsnivå. Filmen gir verdighet til Emilie, og etter hvert også til moren. Her ligger altså dens mest sentrale bidrag.

Sannsynligvis er dens viktigste potensiale som bruksfilm for mennesker som har opplevd likende ting, eller de som arbeider med å hjelpe dem.