Dilemma i rekruttering av ansatte til sykepleieutdanningene

Generasjonsskiftet i sykepleierutdanningene innebærer en stor rekrutteringsutfordring, men også en stor mulighet til å styrke forskningskompetansen. Det er lite realistisk å opprettholde en høy andel med sykepleierfaglig erfaring og samtidig styrke forskningskompetansen,

Fagmiljøene som tilbyr sykepleierutdanning står overfor et generasjonsskifte. En ny NIFU-rapport viser at rekrutteringsbehovet er langt større enn tilgangen på sykepleierutdannede stipendiater, samtidig som instituttlederne ved sykepleieutdanningene prioriterer praktisk sykepleierkompetanse høyt når de rekrutterer.

I årene framover vil det bli et stort behov for å rekruttere flere til å undervise ved sykepleierutdanningene. Over 400 med førstestillingskompetanse kan forventes å gå av med pensjon innen ti år. Det må altså rekrutteres rundt 40 i året bare for å opprettholde dagens nivå. I tillegg vil økt satsning på mastergrader innen sykepleierfaget føre til et behov for å øke andelen ansatte med førstestillingskompetanse ved lærestedene. Det er også behov for å styrke forskningskvaliteten.

Å kvalifisere og rekruttere tilstrekkelig mange ansatte på førstestillingsnivå ved sykepleierutdanningene har også tidligere vært en utfordring. Tradisjonelt har det ikke vært spesielt utbredt blant sykepleiere å ta doktorgrad. På begynnelsen av 2000-tallet ble derfor førstelektorprogrammet et viktig virkemiddel for å øke andelen førstekompetente. Førstelektorprogrammet er en alternativ kvalifisering til førstestilling uten å måtte ta doktorgrad.

Satsingen på kompetanseheving skjedde blant annet som konsekvens av at flertallet av bachelorutdanningene i sykepleie ikke oppfylte NOKUTs krav om at 20 prosent av de ansatte skulle være førstestillingskompetente. Siden den gang har andelen førstestillingskompetente økt betraktelig. Likevel kan det altså i nær framtid bli en utfordring for miljøene å opprettholde andelen med førstestillingskompetanse.

Sykepleiere som tar doktorgrad er derfor en viktig og interessant gruppe. De har profesjonskompetansen og praksiserfaringen som sykepleieutdanningene ønsker, samtidig som de har den nødvendige vitenskapelige kompetansen for førstestilling.

Men de er få. Per oktober 2017 var det omtrent 150 personer som både var stipendiater og hadde bachelorgrad i sykepleie. Lite tyder på at det å ta en doktorgrad representerer en «flukt» fra sykepleierfaget og helsesektoren. Alle stipendiatene hadde et sykepleierfaglig tema for sin avhandling, og nesten alle ønsker å jobbe enten i kombinerte fag- og forskerstillinger i helsesektoren eller i stillinger ved sykepleierutdanningene i UH-sektoren.

Men bare 28 prosent av de 150 sykepleierstipendiatene ønsker seg videre inn i sykepleierutdanningene. Dette utgjør i størrelsesorden 10 i året, altså langt færre enn de 40 som skal til for å dekke behovet som følger av aldersavgang i sykepleierutdanningene. Å kvalifisere til førstestillingskompetanse gjennom førstelektorprogrammet ser heller ikke ut til å være et reelt alternativ lenger – da flere av disse programmene legges ned.

Hvordan kan man da møte behovene?

1. Ønsker man fortsatt å prioritere praktisk sykepleierkompetanse høyt og rekruttere nok sykepleiere til å bli stipendiater må man trolig øke antall stipendiatstillinger og senke alderen for disputas. Dagens sykepleierstipendiater har hatt en lang vei fram til stipendiatstilling, det er i gjennomsnitt 18 år siden de fullførte sin grunnutdanning som sykepleier. De har en verdifull erfaring, men det fører samtidig til at de får en kortere karriere som forsker etter at de har disputert. En del av løsningen kan være å rekruttere framtidige sykepleierstipendiatene langt tidligere i karrieren. Det arbeides med muligheten for forskerlinjer ved de kortere helse- og sosialfagutdanningene, etter modell fra medisin. Om dette fører til at flere sykepleiere blir stipendiater gjenstår å se, men det vil uansett ta relativt lang tid.
2. Man kan senke forskingsambisjonene og rekruttere sykepleiere med mastergrad til undervisningen. Slik får man undervisere som har praksiserfaring, men man vil kunne ha problemer med å opprettholde andelen med førstestillingskompetanse ved utdanningene – i det minste i første omgang.
3. Alternativt kan man rekruttere førstestillingskompetente uten sykepleierutdanning og -praksis. Det mest realistiske er trolig å rekruttere personer med disiplinfaglig doktorgrad. Det kan gi mulighet til å styrke forskningskompetansen, men innebærer samtidig å gi slipp på instituttledernes sterke preferanser for praktisk sykepleiefaglig kompetanse.

Sykepleieutdanningene står med andre ord overfor både en rekrutteringsutfordring og et rekrutteringsdilemma. Hvordan utfordringen og dilemmaet løses vil kunne påvirke kunnskapsgrunnlaget for fremtidens sykepleierutdanning.