Styggvakker ny Hamer-film uten dypere mening

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Mellommannen, The Middle Man, er en stillingsbetegnelse i kommuneadministrasjonen i den lille amerikanske byen Karmack. Stillingen er ledig i det fortellingen begynner og «vår mann» søker den. Frank (Pål Sverre Hagen) er en litt stakkarslig fyr som fremdeles, i en alder av rundt førti, bor hjemme hos mamma.

FAKTA

The Middle Man

Premiere: 17.09.2021

• Skuespillere: Pål Sverre Hagen, Tuva Novotny, Aksel Hennie, Trond Fausa, Nicolas Bro, Paul Gross, Nina Andresen Borud
• Sjanger: Drama
• Regi: Bent Hamer
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 9 år
• Språk: engelsk

Karmack er ikke akkurat verdens navle. Byen er bortgjemt, sliten, tilsynelatende delvis forlatt og i det hele tatt ikke et sted for noe særlig annet enn overlevelse. I tillegg er den rammet av en rekke ulykker. I denne byen henger flagget alltid på halv stang. Offentlig ansatte må stadig dra ut til byens befolkning og formidle dødsbudskap. Sheriffen, presten eller legen må som regel påta seg denne oppgaven. De trenger en mellommann, en som har formidlingsoppgaven som sin hovedoppgave.

Historien er hentet fra Lars Saabye Christensens roman Sluk (2012), og utgjør et midtparti boka. I forbindelse med filmen er dette utdraget publisert som egen bok, med tittelen Mellommannen. Her er det regissør Bent Hamers film som skal vurderes, ikke det litterære grunnlaget. Men det er uansett interessant at det lages en helhetlig fortelling som bygger på det som i utgangspunktet er et utdrag. Et slikt grep krever en bearbeidelse som gir oss som publikummere en mulighet til å oppleve en nyskapt helhet.

En fortelling av Bent Hamer er i seg selv et eget univers. Hamer har gjennom årene utviklet en særegen, og som regel bejublet, filmatisk stil. En ny Hamer-film må sies å være en begivenhet. Alltid.

Ett av trekkene i flere av Hamers filmer er at karakterer og miljøskildringer legges relativt tett opp mot det realistiske, men likevel gis et anstrøk av kunstig (i beste forstand av ordet). Betegnelsen magisk realisme kan gi oss et hint om det vi bivåner. Dette grepet gir Hamer en frihet til å utforme universet slik han ønsker at det skal framstå. Karakterene er ikke, iallfall ikke alltid, portretter av ekte mennesker, det bare virker som om de er det. Grepet gjør også at vi, som publikum, hele tiden kan veksle mellom - ja tvinges til å veksle mellom - å betrakte karakterene som mennesker og som parodier på det menneskelige. Smilet er på lur i denne fortellerformen.

The Middle Man er en styggvakker film som gir mye til øyet. Som bildefortelling skårer den høyt. Dens problem er at fortellingen blir underlig retningsløs. Hva vil egentlig Hamer med denne filmen?

Vi hadde kunnet håpe på en tydeligere retning for den fortellingen som utspiller seg i det Hamerske universet i The Middle Man. Kanskje en kommentar - om Norge, om USA, om vår tid. Men aller helst noe mer subtilt, som et skråblikk på mennesker og samfunn, på tiden vi lever i. Eller kanskje på hvordan vi håndterer fortid og forbereder oss for framtid i et samfunn som lever i etterdønningene av sin storhetstid. Mye kunne vært relevant. Hva om han hadde utforsket det tittelen nesten lover oss, budbringerens oppgave og rolle? Men ingenting av dette er Bent Hamers prosjekt i hans nye film.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Hamers ambisjon i The Middle Man ser ut til å være historiefortelling, og en estetisk presentasjon som er inntagende på sitt styggvakre vis. Der hvor filmen kunne dykket dypere, utvikler den seg heller i retning krimfortellingen. Mange vil mene at det er tilstrekkelig. Kanskje at det til og med er mer enn velkomment at en av våre tydeligste auteurer nok en gang gir oss noen blikk inn i en av sine smått magiske verdener. Men det er også på sin plass å forvente noe mer enn estetikk av høy klasse. Kanskje er det nettopp her det dukker opp et problem når et utdrag skal omarbeides til en helhetlig fortelling.

På skuespillersiden får vi flere gode portretter. Hagen i tittelrollen bør nevnes. Resten av rollene er fordelt mellom norske skuespillere og skuespillere fra andre land som alle framstiller amerikanere, og som hver på sin kant leverer fine karakterstudier.

Denne gangen gir Bent Hamer oss en flott film, som likevel ikke gir oss de helt store frysningene på ryggen.